Karmøy 40 år: Storindustri skapt av bønder og fiskere

ÅPNING: Det var tidligere generaldirektør Rolf Østbye som foretok den offisielle åpningen av metallverket på Karmøy. Han hadde tvilt seg fram til at det var aluminium Hydro skulle bruke Røldal-Suldal-kraften til. (Arkivfoto: Hydro)

(30. juli 2007) Det lå ikke direkte i kortene at lett metall skulle overta etter silda som sølvblank hovednæring for karmøybuene - men slik ble det, for 40 år siden. Fredag var det 40-årsdagen for oppstarten av de første elektrolysecellene i aluminiumverket på Karmøy.

På slutten av 1950-tallet dukket det opp en melding i Oslo-avisene om at Hydro skulle reise en bedrift i Rogaland. Det fikk lokalpolitikerne på Haugalandet til å sikte seg inn på at Røldal-Suldal-kraften, som Hydro hadde sikret seg, skulle komme til anvendelse i Nord-Rogaland.

Den andre typen kraft – arbeidskraft – var det rikelig av. Over 1.000 mann ble meldt å være ledige bare på Karmøy – om noen ville reise storindustri.

Møter med folk fra Hydro førte til enighet om å velge Håvik på Karmøy som lokalisering, men hva Hydro skulle lage på Karmøy, var ikke uten videre gitt.

Det eneste som var klart, var at selskapet gjennom kraftrettighetene i Røldal-Suldal satt på store energimengder.

”Det måtte bli aluminium”
Det måtte bli aluminium, mente Hydros daværende generaldirektør Rolf Østbye. For fiskerne og bøndene på Karmøy var aluminium et nytt produkt – og en ny virkelighet.

Det ble slutt på å reise på vintersildfisket i februar. Skiftarbeid krevde en ny døgnrytme. Fra det første metallet ble tappet i 1967, har aluminiumverket vært hjørnesteinen på Karmøy. De tradisjonelle primærnæringene var ikke lenger alfa og omega.

I DAG: Hydros anlegg på Karmøy er i dag Europas største integrerte aluminiumverk.

På midten av 1960-tallet var aluminium et nytt produkt også for Hydro. Selskapet trengte en samarbeids-partner.

Både franske Pechiney, kanadiske Alcan og amerikanske Alcoa ble vurdert, men valget falt til sist på Harvey Aluminium i California, et selskap som særlig hadde satset på videreforedling.

I Hydro ble det sett på som en fordel å samarbeide med et ikke altfor stort, men uavhengig selskap.

Avtalen resulterte i selskapet Alnor Aluminium Norway A/S, der Hydro satt med 51 og Harvey med 49 prosent av aksjene. Et knapt tiår seinere ble aksjene kjøpt hjem. Alnor ble et norskeid selskap.

Først metall, så foredling
Et av temaene under planleggingen var om en først skulle bygge et pressverk for profiler med innkjøpt metall og så bygge videre ut med elektrolyseverk, støperi og valseverk.

Harvey hadde gode erfaringer med sine pressverk i USA. Likevel ble det til at pressverket kom sist ut, i januar 1969. Det fikk ikke noen lettere start enn elektrolysen og valseverket.

Lorentz Conradi het den første verksdirektøren. Heller enn å rekruttere folk fra aluminiumindustrien ville han hente inn folk med annen bakgrunn, gjerne sjøfolk og fiskere.

Conradi ønsket ikke skarpe skiller mellom arbeidere og funksjonærer og ville ikke ha slik rigid oppdeling av funksjoner som en fant på Herøya og Rjukan.

Hans innstilling ga seg mange interessante utslag, blant annet at mang en karmøybu som var utvandret til USA, nå vendte hjem, fikk jobb ved verket og så ble sendt på opplæring i USA. På Karmøy dukket det opp amerikanske arbeidsledere.

NØDVENDIG STRØM: Da høyspentmastene over Karmsundet ble tatt av stormen i 1981, var metallverket på Karmøy på alle måter i sin mørkeste time. (Foto: Atle Johnsen)

Anleggsarbeid, bygging og opplæring gikk parallelt. På det meste sysselsatte anleggsarbeidene, som kom i gang sommeren 1964,1500 mann.

Nærmere 800 mål ble planert for å gi plass til de 770 meter lange elektrolysehallene, som for øvrig ble forlenget til 1000 meter i 1972. Det var Norges største industriprosjekt siden etableringen av jernverket i Mo i Rana.

I juli 1967 begynte produksjonen av metall i de første cellene i elektrolysehall A. Tre måneder seinere var hall B ferdig. Anlegget hadde da en smeltekapasitet på 88.000 tonn.

Første skipning av aluminium gikk til Kina, men det var i Europa metallet skulle finne sitt marked. Egne salgskontorer skulle selge både profiler, valset materiale og trådprodukter og var helt og holdent dirigert fra Karmøy.

Det spesielle ved Karmøy var ikke metallproduksjon, men at man satset så sterkt på videreforedling. Støperiet var det største i Europa og skulle levere legert pressbolt til pressverket.

Valseverket var nok en lettvekter i europeisk målestokk, men benyttet flytende metall fra elektrolysen, som lå vegg i vegg. Også valseverket bygde på Harvey-teknologi og deres båndstøpemetode.

Utviklingen var god de første årene, men etter hvert skapte skiftende konjunkturer problemer. Tollbarrierer bidro også til å begrense markedsadgangen. Det var perioder da ledelsen heller ville produsere pressbolt og ingots enn råbånd og tynnplater.

Heller ikke metallverket hadde altfor gode innkjøringsår. Fra 1973 knyttet Hydro kontakt med det japanske selskapet Sumitomo, som hadde oppnådd gode resultater gjennom forbedring av Søderberg-teknologien.

Likevel skulle det ta lang tid før de verste teknologiske vanskene var overvunnet.

Lys i mørket
Sveinung By kom til Karmøy som ung metallurg på slutten av 1960-tallet. Et av hans sterke minner er samarbeidet med japanerne, opplæring i Japan og møysommelig omlegging av driftsrutiner i elektrolysen på Håvik.

Et enda sterkere minne er den helt ekstraordinære utfordringen man sto overfor da høyspentmastene over Karmsundet ble tatt av vinterstormen.

Ingen – verken ved metallverket eller de som var på jobb i Røldal-Suldal Kraft – kunne forestille seg at Norges høyeste ledningsmaster sto for fall. Men klokken 13.58 tirsdag 24. november 1981 skjedde det.

– Situasjonen krevde en helt ekstraordinær mobilisering. Metall måtte tømmes ut av cellene og anodene måtte kjøres ned i metallet før det størknet. Til og med kontoransatte ble iført arbeidsklær og sendt ut i produksjonen, forteller By.

– Et alvorlig usikkerhetsmoment i disse dramatiske dagene var om vi ville klare å foreta en vellykket oppstart etter at strømmet var koblet på igjen. Vi manglet erfaring. Sammen med Hans Didrik Faaberg, som den gang var teknisk sjef i Hydro Aluminium, ble jeg sendt til Pechiney i Paris for å utveksle erfaring. På dette grunnlaget utarbeidet vi en prosedyre for oppstart av celler. Det skulle vise seg at oppstarten, lykkeligvis, gikk over all forventning. Mye har vært sagt om hvordan hendelsene den gang bidro til å skape samhold og en ny giv ved verket. I stor grad er dette riktig. Men også mange andre forhold betydde mye for å få varig orden på driften og dermed også få en god miljøstandard, sier By.

KVEIL: En operatør strapper en kveil støpt i båndstøp i valseverket. (Foto: Michael Heffernan)

Siden 1982 har det alle år vært overskudd ved metallverket på Karmøy. Det har vært gjennomført vellykte programmer både for forbedring av drift, indre og ytre miljø og helse og sikkerhet.

Utvidelser ga opprykk
Fra å være et problemverk rykket Alnor og senere Karmøy Metallverk opp i en ny kategori elektrolyseverk gjennom tre utvidelser. Den første skjedde med byggetrinnet K3, som Hydro vedtok i september 1980.

Den innebar en kapasitetsøkning med nærmere 50.000 tonn og økte årsproduksjonen til 162.000 tonn. Hydro ville bidra til å utvikle det industrielle Norge og var også i ferd med å få underskudd på metall til egen videreforedling.

En ny utvidelse kom våren 1987 da K4 ble satt i drift og økte produksjonsvolumet til 220.000 tonn. Med det ble Karmøy Fabrikker Europas største aluminiumverk – til den tid.

I 1992 ble kapasiteten økt med ytterligere 55.000 årstonn. Ved en egen forsøkshall har det gjennom mange år vært drevet forsøk med oppjustering av strømstyrken i elektrolysecellene. Dette har over tid bidratt til ytterligere økning i metallproduksjonen.

Vedvarende ekspansjon har også gitt flere arbeidsplasser. Toppen ble nådd med 1.760 ansatte rundt år 2000. Det er også opprettet en industripark som skal gi rom for andre virksomheter. Ved siste årsskifte hadde Hydro rundt 1400 ansatte på Karmøy.

Industrikraftregime
Verket på Karmøy har utslippsforhold som kan sammenliknes med de beste moderne produksjonsanlegg innenfor EU. Som følge av nye europeiske miljøkrav har imidlertid Statens forurensingstilsyn pålagt verket nye utslippskrav som betyr at de eldre Søderberg-anleggene må fases ut.

Etter anke fra Hydro er denne beslutningen nå vurdert av Miljøverndepartementet, som har fastsatt nye utslippsgrenser for Søderberg-linjen. De nye utslippsgrensene er satt til 3,2 kg/t PAH og 35 kg/t støv. Disse utslippsreglene sikrer drift av Søderberg-anlegget ut 2009, da det planlegges stengt for å møte nye og enda strengere utslippskrav som trer i kraft fra 2010.

VEKST: Sveinung By kom til Karmøy et par år etter oppstarten. Vi har opplevd mer enn 30 år med vekst, framholder han.

– Folk på Karmøy har vært vant med ekspansjon gjennom de siste 30 årene. Fases Søderberg-anleggene ut, med sin årsproduksjon på 120.000 tonn, vil det få alvorlige konsekvenser også innenfor videreforedlingen. Lokalt står vi sammen bak ønsket om et nytt byggetrinn, K6. Det vil imidlertid forutsette at det også stilles langsiktige kraftressurser til rådighet. En politisk avklaring må komme. Vi venter på et industrikraftregime fra Regjeringen, kommenterer Sveinung By.

I årenes løp har han hatt mange ulike jobber på Karmøy. I dag er han leder for industriparken, som har som hovedoppgave å levere fellestjenester til enhetene på Karmøy bistå enhetene ved omstrukturereringer og bidra til å få nyetableringer på plass. Industriparken er en betydelig bruker av naturgass.

– På flere måter er jeg lik mange andre industrifolk som har hatt det meste av sin arbeidsdag i Hydro. Arbeidsgiveren har underveis gitt muligheter til nye jobber i samme selskap. For min del har det blitt Karmøy hele tiden, men jobbene jeg har hatt, spenner fra elektrolyse og støperi til marked og personal. Det har også gitt stort rom for faglig utvikling.

Trønder som ble rogalending
– Da jeg begynte i min første jobb, så jeg for meg at det skulle bli noen år på Karmøy. Selv om jeg er oppvokst i Trondheim, føler jeg meg i dag som rogalending, som fastgrodd på Haugalandet. Det har vært godt både å bo og leve her. Mitt første møte med Vestlandet ga kanskje inntrykk av et litt ugjestmildt landskap og klima. Det er vel mer riktig å snakke om et mildt klima, men vinteren er aldri langt unna om vi ønsker å dra til fjells. Jeg har også hatt stor glede av å kunne delta lokalsamfunnet, både gjennom lokalt foreningsliv, Karmøy næringsråd og Haugesundregionens industriforening. Selv om vi iblant, selv i dag, kan merke spor av dragkamp mellom de mange lokalsamfunnene som en gang utgjorde sju kommuner, så er mitt inntrykk at Karmøy er blitt en åpent samfunn der det også er lett for innflyttere å finne seg til rette, sier Sveinung By.