Muligheten til å leke

Hun ble født i Nagpur, en “mellomstor” by med 2,5 millioner innbyggere, og vokste opp – som hun selv sier – i en svært normal familie.

Ansiktet lyser opp når hun snakker om tiden på den beste skolen i byen, da hun vant en internasjonal kjemikonkurranse og samtalene med onkelen om parfymekjemi. Innen hun hadde avsluttet sin utdannelse i kjemiteknikk hadde hun et ganske godt bilde av hva hun ønsket å gjøre, men valg av type selskap sto åpent.

− Jeg så etter en stilling som har en blanding av både teknologi og drift, men for å være ærlig så hadde jeg aldri tenkt på aluminium. Det betyr ingenting hvilket materiale en kjemiingeniør leker med, så lenge hun får leke.

Slik snakker en sannn vitenskapskvinne.

Et godt valg

Å høre henne si at Hydro “passer profilen på et selskap jeg gjerne vil jobbe for”, heller enn å si det omvendt, viser at dette er en kvinne som har en klar oppfatning av hva hun vil.

Var det et riktig valg?

− Jeg begynte i enheten for celledesign, der jeg arbeidet i teamet som utformer elektrolyseceller for aluminiumverk, med aktuelle prosjekter og masse ansvar. Strukturen i Hydro er svært flat, så arbeidsmåten er mye tettere. Jeg liker åpenheten. De har en fin måte å få de nyutdannede til å føle seg som en del av arbeidsmiljøet. Det føles veldig bra.

Langt hjemmefra

Norge er langt fra India. − Jeg har elsket hvert minutt av det. Men de har noen rare skikker; som denne brune geitosten som er skikkelig ekkel. Bortsett fra det elsker jeg både Norge og å jobbe for Hydro.

Vi skal ta en prat med kantina...