- Det behøver ikke være en Achilles-hæl, men ethvert selskap som arbeider i land med alvorlige brudd på menneskerettigheter og store sosiale forskjeller må erkjenne at det løper en kalkulert risiko – ikke minst en risiko for selv å trå feil og å bli mål for kritikk og for protester fra grupper som er undertrykt eller forfulgt.
Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver i Amnesty International Norway, understreker at menneskerettighetsorganisasjoner er fullt ut innforstått med at industriselskaper ikke kan se etter hvilke land som har gode standarder, demokrati og gode intensjoner og la det være det eneste som bestemmer hvor man vil investere.
Ingen sovepute
- Verden er ikke slik at det er realistisk. Selskaper som er basert på bruk av naturressurser vil ofte være avhengig av å legge deler av virksomheten til land hvor demokrati- og menneskerettsforholdene ikke er særlig gode. Vi i Amnesty sier ikke at et selskap skal holde seg borte fra bestemte land, men vi er tydelige på at det ikke kan være en sovepute å hevde at alternativet er at andre selskaper - med lavere etisk standard - ville innta deres posisjon i stedet, fremholder hun.
Amnesty International har gjennom en årrekke hatt en samarbeidsavtale med Hydro rundt menneskerettigheter. – Sett fra vårt ståsted har det vært en positiv erfaring, preget av åpenhet og en inkluderende tilnærming. Vår medvirkning har vært en del av Hydro handlingsplaner, vi har tatt opp aktuelle spørsmål om menneskerettigheter og har deltatt i diskusjoner med ansatte i selskapet, blant annet i tilknytning til opplæringsprogrammet Hydro Fundamentals. Nettopp dette er også nyttig for oss – fordi slike samtaler kan øke vår kompetanse.
- Basert på erfaringene ønsker vi en videreføring med et aktivitetsnivå på høyde med det vi tidligere har hatt, og vi ønsker å kunne komme med innspill underveis i nye prosjekter. Vi ønsker å være både kritiker og medspiller.
Tidlig inn i Qatalum
- Hvordan var det i forberedelsene til Qatalum-prosjektet?
- Det prosjektet ble tidlig satt på dagsordenen, og vi deltok i en rekke samtaler med Hydros CSR-enhet. Ett av de sentrale temaene var sårbare grupper av migrantarbeidere og hvordan de vil være prisgitt sine arbeidsgivere. Dette er viktige temaer, blant annet fordi det i Qatar ikke er en kollektiv forhandlingsrett som gir adgang til å fremme lønnskrav. Vår oppfordring til Hydro har vært å bidra til at en slik politikk ikke sementeres og at man – uansett - forsøker å få til ordninger. Vi kritiserer ikke Hydro for selskapets måte å behandle innleid arbeidskraft. Vi ser at selskapet legger lista ganske høyt når det gjelder fasiliterer rundt anleggsvirksomheten – det være seg slikt som boforhold, mat og kantine, transport, sikkerhetsrutiner, arbeidstid og religionsutøvelse. Gitt at informasjonen Hydro har presentert for oss på dette er korrekt, virker det som om arbeiderne i Qatalum blir godt ivaretatt, sammenliknet med standarden ved andre anlegg i Qatar.
Rettferdig lønn
Vi ser at lønnsvilkårene – utover de goder som her er nevnt – er avtalt mellom Qatalums underleverandører og deres mannskaper. Men det betyr ikke at det er umulig for Hydro i samarbeid med andre selskaper å sørge for at lønnsnivået kunne økes betraktelig. Kontraktørene har hovedansvaret, men som oppdragsgiver kan Hydro i større grad være med og ta et ansvar. Det er ikke rimelig at lønningene skal fastsettes på grunnlag i standarden i land som regnes som svært fattige.
Beate Ekeløve-Slydal legger til at Amnesty med stor interesse vil følge med på hva slags lønnsvilkår som blir avtalt med dem som etter hvert ansettes i produksjonen ved metallverket.
Kritiserer avtaler
- Vi har også underveis i Qatalum-prosjektet kritisert at et stort antall avtaler med underleverandører ikke er kjent på grunn av juridiske klausuler i kontraktene. Vi har vært tydelige på at det bør være full åpenhet – både på hvem som er større leverandører og hvem som er mindre underleverandører. Når aktører som Amnesty og andre ser at informasjon er unndratt offentlighet, sitter vi igjen med et inntrykk av at det er noe som skal skjules. Vi forventer full åpenhet om alle leveranser i ethvert stort prosjekt. I dette ligger også at vi forstår at intet selskap kan ha fullstendig innsikt i alt som deres underleverandører har å svare for. Men nettopp dét er en grunn til å tilstrebe full åpenhet. Åpenhet gir bedre muligheter for aktører som arbeider med menneskerettigheter og arbeidstakerforhold til å følge med og gi råd, fremholder hun.
