150 år siden Hydro-gründeren ble født

Lørdag 29. oktober heises flaggene i Tinn Kommune til ære for Hydro-gründeren, Sam Eyde, som i år ville blitt 150 år. Det blir folkefest på Notodden og Rjukan, to byer som ble formet av den driftige ingeniøren, som ble Norges fremste industribygger gjennom tidene.

28. oktober 2016

Sam Eyde ble født i Arendal 29. oktober 1866. Han startet ikke bare Hydro, men i årene fra 1900 dro han i gang Elkem, Store Norske Spitsbergen Kullkompani, Norsk Sprengstoffindustri og Falconbridge – til sammen over 30 selskaper. Den dag i dag kan flere titalls tusen arbeidsplasser og noen hundre milliarder kroner i årlig omsetning tilskrives Sam Eydes initiativ.

Sam Eyde
Sam Eyde (Foto: Hydro)


Han ble født inn i den dynamiske sørlandsbyen Arendal og ble døpt Samuel som sin far, skipsrederen, men gikk tidlig over til å kalle seg Sam. Der lekte han med de andre guttene på havna, og drømte om spennende opplevelser på de sju hav. Han ville til sjøs, så snart som mulig, akkurat som kameratene.

Ærgjerrigheten våknet til sjøs

Sommeren 1880 sendte foreldrene 13-åringen til sjøs. På sommertokt med marinens korvett «Nornen» slo han ut i full blomst. Sam behersket sjømannskapet og fikk raskt gode venner blant kadettene om bord. Han lot seg imponere av de unge karene som ville noe i livet. Ærgjerrigheten våknet i ham. «Det varte ikke lenge før jeg blev klar over min egen sørgelige uvidenhet og forstod at det var andre ting i livet som kunde ha interesse enn det å være sjømann på fars skuter,» skriver han i erindringene. Heretter skulle han ta skolegangen alvorlig, uten nødvendigvis å bli fanatiker.

Han ble sendt til Oslo for å fullføre skolegangen der, tok eksamen artium i 1885 og ble immatrikulert på Universitetet. Samme høst begynte han på Krigsskolen, der eksamen etter tre år ville gi ham både en høvelig posisjon i samfunnet og fast stilling. Det skulle imidlertid holde med det første året før han gikk videre på ingeniørstudier i Berlin.

Målrettet student i Berlin

Sam Eyde var den første nordmannen som tok diplomeksamen ved den anerkjente tekniske høyskolen i Charlottenburg i Berlin – i samtiden rangert som den beste i verden, og ble en uvanlig målrettet student. «Det var en systematikk, selvdisiplin og langsiktig målrettethet over alt han gjorde i denne tiden,» skriver Ole Kristian Grimnes i biografien Sam Eyde – den grenseløse gründer.

Som student var han på gjentatte besøk hjemme hos den prøyssiske militæringeniøren Werner von Siemens, mannen som oppfant dynamoen og grunnla elektrokonsernet som fortsatt bærer hans navn. «Gamle von Siemens hadde jeg ofte den glede å få tale med om tekniske ting,» skriver Eyde i selvbiografien. Nærmere legemliggjøringen av den andre industrielle revolusjon var det knapt mulig å komme. Likevel satset Sam Eyde alt på å bli bygningsingeniør og begynte som ingeniør i Tyskland etter fullførte studier i 1891.

God på samarbeid

I 1896 vedtok Stortinget å utlyse en konkurranse om utvidelse av Østbanestasjonen i Kristiania. Oppgaven var som skapt for Eyde. Han allierte seg med tre andre ingeniører og arbeidet med prosjektet hver eneste natt i fire måneder. Om dagen fylte de sine ordinære stillinger. Den målrettede innsatsen ble kronet med førstepris og 10 000 kroner, og ett år senere vant de også en åpen konkurranse om utformingen av Kristianias havneanlegg. Grunnlaget for å flytte fra Lübeck til den norske hovedstaden var lagt.

13. november 1898 dro Eyde og familien fra Tyskland. Fire dager senere var S. Eydes Ingeniørkontor opprettet. På kort tid skulle det bli et ledende ingeniørkontor i Skandinavia. Det skulle imidlertid ikke gå lan tid før han kom borti det første vannkraftprosjektet. I 1902 tok det av for alvor med utbyggingen av Glommavassdraget og kjøpet av Rjukanfossen. I løpet av 15 dramatiske år utviklet han seg fra å være en dristig vannkraftspekulant til å bli Norgeshistoriens første og største industrigründer av internasjonalt format. I et land Hans Nielsen Hauge 100 år tidligere hadde omformet ved å tenke og handle smått og lokalt, sprengte Sam Eyde alle tenkelige rammer for det storslagne.

Middagen som forandret alt

13. februar 1903 møtte han forskeren Kristian Birkeland på en middag hjemme hos statsråd Gunnar Knudsen. «… det jeg mest av alt ønsker meg, er den kraftigste elektriske utladning på jorden,» uttalte ingeniøren. «Det kan jeg skaffe Dem, herr Eyde,» repliserte fysikkprofessoren. Det ble starten på et intenst samarbeid om utvikling av en ny metode for produksjon av gjødsel og førte til at Elkem ble dannet i 1904 og Hydro i 1905. Sammen slo de den store, tyske kjemiindustrien på målstreken.

Penger til teknologiutvikling og bygging av fabrikker skaffet han først gjennom brødrene Wallenberg i Stockholm, deretter fra investorer i Frankrike og industrielle samarbeidspartnere i Tyskland. I årene som fulgte ble det investert beløp tilsvarende et norsk statsbudsjett i utbyggingen av vannkraften og gjødselindustrien – først på Notodden fra 1905, deretter på Rjukan et par år senere.

Mot og nyskapende ideer

Med sitt usvikelige mot og gå-på-humør fikk Sam Eyde det til å svinge rundt seg. Han var det naturlige midtpunktet både i arbeid og fest. Når han trodde på noe, satte han alle kluter til. Han gikk opp i prosjektene med liv og lyst, sparte seg ikke. Og han inspirerte sine medarbeidere til å gjøre det samme. Sam Eydes ingeniører var unge og ambisiøse. De fikk store oppgaver og stor frihet, stadig noe nytt og interessant å strekke seg etter. Ofte kom de opp med uvanlige og uventede løsninger. På sitt beste viste han oppriktig omsorg for dem. Han ville dem vel, noe de merket og holdt av ham for. Eyde var generøs til å gi ros, men kunne også slå i bordet. Han var uformell og ubyråkratisk. Det enkle er ofte det beste!

Litt vel kreativ?

Senere i livet ble Sam Eydes ansvar større, og kreativiteten og pågangsmotet kom til å vende seg mot ham. Han var en dårlig administrator, slurvete og unøyaktig. I 1917 ble han bedt om å slutte som generaldirektør i Hydro.

Ute av Hydro fortsatte imidlertid Sam Eyde å skape virksomheter. Dessuten ble han både stortingsrepresentant og norsk minister i Polen. Han prøvde også å brøyte vei i industrialiseringen av norsk landbruk gjennom satsingen på storgården Borre i Vestfold, der han bodde de siste årene av sitt liv.

I 1940 døde han, 73 år gammel.


Oppdatert: 21. november 2016