Skip to content

Med sine 46.300 bruttotonn, en lengde på 269 meter og en bredde på 28 meter var RMS "Titanic" datidens største passasjerskip. Det var bygd ved verdens største verft i Belfast i Irland og la 10. april 1912 ut fra Southampton i England på jomfruturen til New York med 2.224 mennesker om bord. På kvelden fire dager senere kolliderte skipet i en fart på 22 knop med et isfjell utenfor Newfoundland.

Skipet hadde dobbelt bunn og 16 vanntette skott og var ansett som synkefritt, men ble påført så omfattende skader at det sank mindre enn tre timer etter å ha truffet isfjellet. Til sammen 1.514 liv gikk tapt.

På det tidspunktet hadde Sam Eyde, etter tre døgns forsinkelse i Paris, kommet seg om bord på passasjerskipet "Mauretania" – også det på vei mot New York. Ute på Atlanterhavet mottok "Mauretania" telegrafisk melding om at "Titanic" hadde gått ned.

Isen tok både skip og liv

Det tragiske forliset til "Titanic" føyde seg inn i en rekke av skipsulykker i de isfylte farvannene i Nord-Atlanteren. Bare i årene fra 1880 til 1900 var 14 kjente fartøyer gått ned, mange hundre personer hadde mistet livet blant skipsmannskap og passasjerer, og mer enn 40 skip var påført alvorlige skader.

Mange av medpassasjerene om bord på "Mauretania" var lamslåtte etter nyheten om "Titanic". Men for Sam Eyde må tragedien ha virket som et sterkt incitament til handling. Han satte seg i sving, skaffet til veie tilgjengelig informasjon om isforholdene og de meteorologiske forhold, og så begynte han å utforme en plan for en patruljerings- og varslingstjeneste.

Ved ankomsten til New York hadde han planen klar. Den ble straks lagt fram for undersøkelseskommisjonen etter "Titanic"-ulykken. Ideen ble akseptert og varmt anbefalt. Forslaget ble også referert i avisen Wall Street Journal allerede 19. april 1912, noe som illustrerer at Eyde virkelig må ha handlet raskt og aktivt med sine planer om isovervåking etter at han gikk i land fra "Mauretania". Resultatet ble tjenesten "International Ice Patrol", som samme år satte de to første skipene inn i patruljering i Atlanteren.

Samarbeid mellom sjøfartsnasjoner

Ved årsskiftet 1913-1914 kom representanter for alle sjøfartsnasjoner innenfor "Convention for Safety and Life at Sea" sammen til møte i London. De besluttet å videreføre patruljeringen i Nord-Atlanteren og å dele utgiftene mellom landene som deltok i transatlantisk skipsfart. USA overtok etter hvert patruljeringen, og den amerikanske kystvakten, US Coast Guard, stilte mannskap, materiell og skip til rådighet.

I 1932, 20 år etter "Titanic"-forliset, trykte Aftenposten en artikkel over tre hele sider, skrevet av cand. real Olav Mosby, som da var leder for deler av tjenesten. Han opplyste at det ikke hadde vært en eneste isfjellulykke på skipsrutene mellom USA og Europa etter at ispatruljen var opprettet. På den tiden var det årlig mellom 1.500 og 2.000 skipninger hver vei over Atlanteren, og verdien av de transporterte varene var omtrent 10 milliarder dollar. Om lag en million mennesker kom årlig i nærheten av isfaren i Nord-Atlanteren.

"Typisk eksempel"

I avisartikkelen gjør Mosby et poeng av at det allerede var i ferd med å bli glemt at det var nordmannen Sam Eyde som foreslo å etablere en internasjonal vakttjeneste i Nord-Atlanteren. Han viser til at ispatruljen for en vesentlig del er basert på planene som 20 år tidligere ble fremlagt av Eyde.

"Jeg har nevnt dette så vidt inngående fordi det er et så merkelig og et så typisk eksempel på vår store industriskapers idérikdom og spontane kombinasjonsevne," heter det i artikkelen.

I Sam Eydes arkiv i Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes Aftenpostens artikkel fra 1932 og notater som Eyde skrev da han ennå var om bord på "Mauretania" i dagene etter forliset til "Titanic".

Anbefalt for deg