Skip to content

Kampen om tungtvannet

27. februar 1943 slår 12 håndplukkede menn til i en av annen verdenskrigs mest heroiske sabotasjeaksjoner. Målet er Hydros hydrogenfabrikk på Vemork. Nå er kampen om tungtvannet blitt dramaserie på NRK. Her kan du lese mer om hva tungtvann er og hvorfor Hydro produserte tungtvann i utgangspunktet.

Før Norge ble okkupert under annen verdenskrig hadde både franskmenn og tyskere vist stor interesse for Hydros tungtvannsproduksjon.

I Hydros hydrogenfabrikk på Vemork drypte tungtvann, dråpe for dråpe – slik det hadde gjort siden høsten 1934. Det var eneste sted stoffet ble framstilt høykonsentrert i et omfang som gjorde det mulig å fylle tønne etter tønne. Begge parter i krigen var desperate etter å få kontroll med de dyrebare dråpene.

Vinteren 1940 hadde generaldirektør Axel Aubert som en gest gitt bort hele lagerbeholdningen på 200 kilo til Frankrike, som trengte tungtvannet i arbeidet med en atomreaktor. Franskmennene skal ha gjort Aubert oppmerksom på at tungtvann ikke bare egnet seg til å kontrollere atomreaktorer, men også kunne tenkes brukt i utviklingen av en atombombe. Derfor måtte det for enhver pris hindres at tungtvann havnet i tyske hender.

Den franske advarselen viste seg å være berettiget. Umiddelbart etter den tyske invasjonen 9. april 1940 var Hydro i forhandlinger med sin tyske partner og største eier IG Farben om å utvide produksjonen av tungtvann – i første omgang fra ti til 45 kilo i måneden. Men tyskerne ville ha mer. I løpet av det første krigsåret ble det gjort avtale om ytterligere tredobling av leveransene.

«Meget viktig saft»   
”I Hydro var det kun Aubert som kjente til frykten for et mulig tysk atombombeprogram. Men han holdt det for seg selv,” skriver historikeren Ketil Gjølme-Andersen i første bind av Hydros 100-årshistorie. Derfor forhandlet Auberts medarbeidere om tungtvann som om et hvilket som helst annet produkt. Noen av dem registrerte riktignok et urovekkende sterkt militært nærvær rundt forsendelsene, og Jomar Brun, som var ansvarlig for tungtvannsproduksjonen, ble mer og mer urolig. Han fryktet at tyskerne hadde militær anvendelse for øye og tok kontakt med professor Leif Tronstad ved Norges Tekniske Høgskole. Begge kjente til de franske forsøkene med en atomreaktor, men at tungtvannet også kunne brukes i utviklingen av en atombombe, var de ikke klar over.

”Vår saft er meget viktig,” lød en alarmerende melding Brun fikk med kurér fra London våren 1942. Den kom fra major Leif Tronstad. Under dramatiske omstendigheter hadde professoren flyktet fra Trondheim til London. Der forberedte han en sabotasjeaksjon mot tungtvannsproduksjonen. Jomar Brun hjalp til, blant annet ved å få bilder og tegninger av anlegget smuglet til London. Snart ble han også smuglet over selv.

Flere aksjoner
I november 1942 gjorde britiske kommandosoldater et forsøk på å stanse tungtvannsproduksjonen. Det mislyktes. 34 britiske soldater omkom eller ble arrestert og skutt da to britiske transportfly havarerte i tett tåke over Sør-Norge.

Tre måneder senere lyktes den lille gruppen spesialtrente og lokalkjente norske kommandosoldater med operasjon ”Gunnerside”. I sin dristige aksjon om kvelden 27. februar 1943 greide de å komme seg usett gjennom de tyske sperringene og inn på tungtvannsanlegget, sprenge produksjonsutstyret i luften og komme seg i trygghet på vidda igjen.

For å nå usett fram måtte sabotørene ta seg ned i juvet mot elven Måna. En time før midnatt tok gruppen på 12 seg ned i juvet, krysset den islagte elven, klatret opp bergveggen på den andre siden og kom seg opp til hydrogenfabrikken.

Da sabotasjen ble oppdaget og tyske soldater rykket ut, var sabotørene allerede kommet et stykke nedover langs jernbanesporet mot Rjukan. Snøen lå dyp og det var mørkt, men alle kom seg unna. Inne på Hardangervidda ble gruppen delt. Noen gikk fullt bevæpnet og i uniform på ski over vidda og alle de østnorske dalførene til Sverige. De øvrige spredte seg innover Hardangervidda. Tyskerne satte inn flere tusen soldater uten å finne sabotørene.

Nye aksjoner
Tronstad og Brun i London mente det ville ta opptil halvannet år å få anlegget i drift igjen. Tyskerne satte imidlertid himmel og jord i bevegelse. Allerede i midten av april var de så smått klare. Da var attpå til kapasiteten blitt utvidet.

Mens tungtvannsproduksjonen gradvis tok seg opp igjen, ble det stadig viktigere for de allierte å hindre tyskerne i å utvikle en atombombe. Både i London og Washington var det kjent at to tyske atomfysikere arbeidet med sentrale problemstillinger innenfor kjernefysikken. De allierte antok at den sterke interessen for tungtvann hadde sammenheng med trusler Hitler hadde framsatt om "hemmelige våpen". I sin ytterste konsekvens kunne kampen om tungtvannet komme til å avgjøre utfallet av andre verdenskrig.

15. november 1943 var gjenoppbyggingen på Rjukan kommet så langt at ammoniakkproduksjonen, grunnlaget for framstilling av gjødsel på Herøya, nærmet seg normal kapasitet. Mindre enn 24 timer senere satte 174 allierte bombefly en stopper for produksjonen av tungtvann.

20 personer mistet livet. Ammoniakkfabrikken på Såheim ble ødelagt. Det samme ble rørgaten og hydrogenfabrikken på Vemork. Hydros gjødselproduksjon på Herøya var avhengig av ammoniakk fra Rjukan og ble rammet for andre gang. De ansatte var rystet. Norges regjering i London protesterte overfor briter og amerikanere, men ble møtt med en påminnelse om at Hydro var ”completely under the control of the Germans” – fullstendig under tyskernes kontroll.

Noen måneder senere fikk sabotørene rede på at det var planer om å frakte det som fantes av halvfabrikata fra Vemork til forskningsanleggene i Tyskland. Fra London kom ordre om å ødelegge transporten. En sprengladning i baugen den 20. februar 1944 senket jernbanefergen «Hydro» på vei over Tinnsjøen og ble siste kapittel i kampen om tungtvannet i Norge. Senkingen kostet fire tyskere og 14 nordmenn livet.

Da freden kom overtok norske myndigheter alle de tyske aksjene i Hydro, til sammen 52,4 prosent. Tidligere franske eiere gjorde krav på aksjene de hadde eid før krigen. I Norge var det imidlertid enighet om at aksjemajoriteten måtte forbli på norske hender. Siden den gang har staten vært Hydros største aksjonær.

Recommended for you