Skip to content

1987: Industriens skyggeside

Så tidlig som 1882 skrev Henrik Ibsen «En folkefiende», hvor miljøvern var et sentralt tema.

Flyfoto av Herøya
Herøya 2001 Foto: Åsmund Tynning.

Sammenhenger mellom forurensing, sykdom og epidemier var kjent allerede i industriens barndom, men først på 1960-tallet ble industriforurensing et virkelig hett tema i samfunnsdebatten.

Den massive industrisatsingen i forbindelse med gjenreisingen etter andre verdenskrig hadde gjort miljøforurensing til et økende problem i mange land. Innvendingene tiltok i styrke. Boken «Den tause våren» (Rachel Carson,1962) og FNs miljøvernår i 1970 bidro til å sette en ny dagsorden. Grønne pressgrupper ble etablert.

Norsk Hydro ble stilt overfor problemene både fra innsiden og fra omverdenen. Utover på 1960-tallet ble det klart for de fleste at man stod overfor problemer som måtte løses  -  og at denne oppgaven ville kreve tung innsats og betydelige summer.

Hydros virksomhet på 1960-tallet var i det vesentlige knyttet til Norge, med produksjon på Rjukan og Notodden, i Glomfjord og Porsgrunn. Fabrikkene i Porsgrunn stod for om lag 60 prosent av selskapets omsetning. Fabrikkene var etablert i en tid da arbeid og produksjon var det primære. Den lokale forurensingen må etter vår tids målestokk sies å ha vært betydelig.

Miljølovverket

Industrialiseringen og velferdsveksten etter krigen drev fram utviklingen av en moderne miljølovgivning og et effektivt for­valtnings­apparat. Da Hydro på slutten av 1950-tallet begynte å se på sine miljøproblemer i Norge, måtte man forholde seg til lover som ble forvaltet av flere departementer og flere forvaltningsledd. Det var først da Miljøverndepartementet, forvaltningsorganet SFT og Forurensingsloven var på plass, at alle saker innen miljøvern, miljøpolitikk og forurensing ble samlet under én paraply; Miljøverndepartementet.

Starten på Hydros miljøarbeid

Ved Herøya Industripark hadde man i 1958 ansatt den første ingeniøren som hadde som oppgave å måle og vurdere støvutslipp. Bedriftens engasjement og forståelse for problemene utviklet seg betydelig gjennom 1960-årene.

I 1969 opprettet Hydro en egen miljøvernavdeling i Porsgrunn, og Norsk Institutt for Luftforskning opprettet et eget kontrollaboratorium i Grenland, med automatisk overvåking av industriell luftforurensing. Da SFT ble opprettet i 1974, ble dette kontrollaboratoriet omdannet til SFTs første operative distriktsenhet.

Inngangen til 1970-tallet er et skille. Mange av Hydros tunge forurensingsproblemer på Herøya kom for første gang sterkt i søkelyset og debatten tiltok i styrke. Arbeid kom i gang for å finne og fastlegge forurensningskilder og -mengder, samt planlegge løsning av problemene. Flere problemområder ble satt under lupen, og det praktiske arbeidet begynte å skyte fart.

Offentlig miljødebatt

I Grenland opererte sterke miljøorganisasjoner. Det offentlige og bedriftene fulgte opp miljødebatten. I 1974 kom konsesjonen for petrokjemiske anlegg på Rafnes i Nedre Telemark, og Røyk­skaderådet utarbeidet de første samlede miljøkonsesjonskrav. Debatten i forkant var heftig. Rafnes-konsesjonen ble den første industrikonsesjonen i Norge, der man foretok en samlet vurdering av forurensingen i ett distrikt.

Konsesjonen ble koblet til utslippssituasjonen på Herøya, som derfor fikk tildelt nye konsesjoner. Saken ble et vannskille i Hydros historie; for første gang hadde myndighetene pålagt en industriaktør totalansvar for sine utslipp og sine omgivelser. Dette ble starten til det moderne miljøarbeidet i Hydro.

Arbeidet med å redusere miljøbelastninger fra Hydros fabrikker i Porsgrunn foregikk grovt sett innenfor fire områder: støv, utslipp til luft og disdannelse, utslipp til vann, samt støy.

Ved fabrikkene på Notodden og Rjukan ble den kjemiske produksjonen trappet ned. Den stanset helt på Notodden i 1967 og på Rjukan rundt 1990. Miljløarbeidet på disse stedene fikk dermed en annen karakter enn i Porsgrunn og Glomfjord, som på flere måter slet med like typer utslipp. I Porsgrunn hadde man i tillegg en magnesium- og en PVC-produksjon, som hadde sine særegne miljøutfordringer.

1980-tallet - internasjonalisering

Ut gjennom 1970- og 80-tallet akselererte Hydros internasjonale engasjement, blant annet ved oppkjøp av gjødselanlegg i flere europeiske land, men også PVC og magnesium ble mer internasjonalisert. Mange av de innkjøpte anleggene hadde holdt en lav miljøprofil.

Samtidig hardnet den internasjonale konkurransen, og Hydro måtte ta ulike steg for å sikre sine markedsandeler, samtidig som lønnsomheten innenfor flere av produktområdene falt.  Nedlegging av gammel og ulønnsom kapasitet og fornyelse og oppgradering av resten, var i flere år et viktig satsingsområde for selskapet. I denne prosessen ble helse, miljø og sikkerhet stadig viktigere for å lykkes.

Porsgrunn gikk foran

I denne perioden var det på mange måter Hydro i Porsgrunn som ledet an. Miljøkravene var strenge, opinionen var sterk og omstillingsarbeidet fra «gammel» industri til moderne fabrikker med redusert bemanning, høyere produksjon og bedret kvalitet, var svært aktivt. Dette ga en rekke løsninger: utvikling av nye prosess- og renseteknologi, utskifting av gammel og slitt teknologi.

Nye fabrikker ble bygd og nye måter for samarbeid mellom ledelse og ansatte om effektivisering og kvalitetsforbedring ble utprøvd og tatt i bruk. Åpenheten mot samfunnet ble bevisst forbedret. Virkningene kom snart til syne: Produktiviteten økte. De ansattes vilje til å kjøre fabrikkene «på strek» bidro til å redusere utslipp. Fornyelse av anlegg og installasjon av renseteknologi ga et betraktelig bedre miljø. Også miljødebatten endret karakter; motstandere ble mer «medspillende».

Også i oljen

Parallelt med dette utviklet også Hydros oljeengasjement i Nordsjøen seg. Kravene til HMS offshore var minst like strenge som på land  -  og utviklingen skulle gå i retning av stadig skjerping på dette området. 

Utviklet en totalholdning

Gjennom omstillingene steg bevisstheten om at et selskap som vil være ledende innenfor sine produktområder, ikke kan akseptere fabrikker hvor produktivitet, kvalitet, miljø og sikkerhet ikke er av første klasse.

Alt dette hører naturlig sammen; høy produktivitet, regularitet og kvalitet er avhengig av gode, velkjørte anlegg som holdes i hevd av mannskaper med god fagkompetanse og høy bevissthet om hva de driver med. Høye uhellstall, hyppige driftsavbrudd, problemer med myndigheter og omgivelser på grunn av utslipp, er en driftssituasjon som ikke inngir respekt og som ikke fremmer kvalitet og leveranser til kundene.

Hydro valgte derfor å se alle disse elementene sammen og utviklet en helse-, miljø- og sikkerhetsfilosofi som var koblet opp mot regularitet, effektivitet og kvalitet. Denne formen for miljøarbeid utkrystalliserte seg gjennom siste halvdel av 1980-tallet.

«Prinsipper for miljøarbeidet i Norsk Hydro» (1993) uttrykte målsettingen på dette feltet slik: «Å legge hensynet til miljøet og fremtidige generasjoner til grunn for vår virksomhet». Miljøprinsippene omfatter produktene som produseres, selve produksjonen, selskapets forskning og utvikling, holdningen til omverdenen og hvordan selskapets organisasjon skal forholde seg.

Sterkere internasjonalt engasjement

I 1980- og 90-åra investerte Hydro stadig mer utenfor Norge, både i form av nyanlegg og overtakelser. En av følgene var økende internasjonal omtale i forbindelse med flere av de nye engasjementene. Selskapet var særlig opptatt av å legge de beste prinsipper for helse, miljø og sikkerhet til grunn for virksomheten. Slik skulle tvil og mistanke om at man utnytter situasjonen i land med mangelfull lovgivning til å produsere «skittent og billig», ryddes av veien.

Mange problemstillinger berørte klassiske konflikter mellom i-land og u-land. HMS kunne ikke ses isolert, men måtte settes inn i en sammenheng som også omfatter hensyn til  enkeltmennesker og samfunn hvor Hydro var aktiv. I 1993 utga Hydro i Porsgrunn et sett etiske normer. Det lille heftet brakte etikken sterkere inn i HMS-begrepet. Veien fram til dagens sterke vektlegging av etikk og sosialt ansvar var staket ut.

Mot slutten av 1990-tallet var dette et viktig tema i selskapet. I strategidokumentet «Fokus på fremtiden», (1999), heter det at Hydro skal være et av de ledende industriselskaper innenfor miljø, samfunnsansvar og etikk. I 2000 utkom trykksaken «Invitasjon til dialog», som utfordret til å delta i utformingen av en plattform for sosialt ansvar i selskapets virksomhet.

Det etiske fundamentet

Dette utviklet seg til en etisk plattform for hele selskapet gjennom konsernbestemmelser som omhandler hvordan mearbeiderne skal forholde seg til hverandre og til omgivelsene, samt hvordan Hydro som selskap skal oppføre seg. Ved en revisjon i 1999 ble det innarbeidet en støtte til FNs menneskerettighetserklæring. Dermed hadde Hydro etablert et system som håndterer implikasjonene - internt og eksternt - av ikke-produksjonsmessig/ikke-teknisk art, som følger av å etablere og drive industriell virksomhet.

Disse bestemmelsene ble revidert igjen i 2003 og heter nå «Hydro’s Social Responsibility» og må ses i sammenheng med «Hydros Personalpolicy» og «Vårt etiske ansvar – Hydros prinsipper for arbeidsetikk» (Hydro’s Code of Conduct).

I tråd med de beste tradisjoner

Utgangspunktet for denne artikkelen har vært arbeidet for å bedre de rene utslippsforhold knyttet til Hydros produksjoner. Vi har også lagt vekt på at dette arbeidet har ført til en bredere forståelse av hva et internasjonalt selskap har ansvar for.
 
Når vi her bruker begrepet «sosialt ansvar» sammen med de leveregler som nå er nedfelt i Hydros styrende dokumenter, bør vi også nevne at Hydro allerede tidlig i forrige århundre ble omtalt som «det sosiale industriselskapet». Selskapets sosiale profil var godt synlig. Denne tradisjonen går tilbake til de første årene i Telemark og kan knyttes til Sam. Eyde og hans filosofi for hvordan et industriselskap skal oppføre seg.

Allerede i studietiden hadde Eyde gitt uttrykk for at hans arbeidsinnsats skulle ha betydning for landet. Han mente industrien hadde en klar funksjon som bidragsyter i utviklingen av det moderne samfunnet. Eyde var klar og velfundert når nye industristeder skulle bygges: Ansvaret omfattet ikke bare produksjonsanleggene, men også samfunnet som måtte ligge rundt fabrikkene. Dette lå bak når man bygde infrastruktur og boliger rundt fabrikkene. Hydros første generaldirektør var sterkt imot den utbredte oppfatning at arbeiderne selv kunne finne seg selv til rette, slik de hadde gjort det ved andre industristeder i Europa.

«Husk, det er fremtiden vi bygger!», sa Eyde. Denne holdningen har gjennom årene funnet mange uttrykk; Krossobanen, for å bringe folk fra den vintermørke Vestfjorddalen (Rjukan) opp i solen, idrettsanlegg på Notodden, Rjukan, Herøya og Glomfjord, samfunnshus og støtte til ulike lokale tiltak.

I forholdet til sine ansatte ga Hydro mye: Rimelige tomter og lån til husbygging, forsøke andre muligheter enn oppsigelse ved nedbemanning, AKAN-opplegg for å hjelpe ansatte med alkohol/rusproblemer, attføringsarbeid for å bringe folk med funksjonsskader tilbake til arbeidslivet, eller til en mest mulig funksjonell tilværelse. Internt helse- og sikkerhetsarbeid knyttet til arbeidsplassen er andre områder.
 
Lista over tiltak som Hydro opp gjennom årene har tilbudt sine ansatte og samfunnene rundt seg, er lang. Denne er naturlig nok blitt endret med tiden – i takt med endringer i rolledelingen i samfunnet for øvrig.