Hydro og krigen: Svik eller misforstått målrettethet?

"Vår konklusjon i dag er at Hydros toppledelse sviktet da Hitlers krigsmakt inntok Norge i 1940. Var det et svik eller misforstått målrettethet?" Slik innleder Ole Johan Sagafos, forfatter av den sammenfattende boken om Hydros 100-årige historie, sin kronikk i forbindelse med at filmen ”Svik” har gitt Hydros krigshistorie ny aktualitet.

8. oktober 2009

Svik eller misforstått målrettethet?

  • Av Ole Johan Sagafos,
    ansvarlig for online- og internkommunikasjon i Hydro,
    forfatter av boken "Livskraft. På norsk" om Hydros
    historie gjennom 100 år.

Med premieren på filmen ”Svik” har Hydros krigshistorie fått fornyet aktualitet. Vår konklusjon i dag er at Hydros toppledelse sviktet da Hitlers krigsmakt inntok Norge i 1940. Var det et svik eller misforstått målrettethet? Og hva kan vi lære av erfaringene?

I jubileumsboken ”Livskraft. På norsk”, populærversjonen av Hydros 100 års historie, valgte jeg å legge det meste av hendelsene under krigen inn i kapitlet ”Målrettet. I sin fulle bredde”. Ikke uten grunn! Hydros daværende toppledelse var sterkt opptatt av mulighetene til å gi selskapet flere ben å stå på. Skylappene tok fra dem det realistiske bildet av hva som foregikk i verden omkring. Viljen til å skape noe nytt var større enn både lykken og forstanden.

Det ble en kostbar lærdom – en erfaring som gir grunn til ettertanke også i dag. Det er viktig å være målrettet, men det kan være farlig om ikke målrettetheten balanseres mot Hydros fire øvrige verdier, ikke minst framsyn og respekt.

Hva var det egentlig som skjedde?

9. april 1940 hadde Hitlers styrker inntatt Norge. Kongen og regjeringen måtte rømme landet. Okkupasjonen var bare fire dager gammel da ledelsen i Industriforbundet møttes på kontoret til Hydros generaldirektør Axel Aubert. Der var også Auberts nære medarbeidere Bjarne Eriksen, Øistein Ravner og Christopher Kahrs Kielland. Både Hydros og Industriforbundets ledelse ønsket raskest mulig fred med Tyskland og var innstilt på å gjøre en henvendelse til Kongen for ”å få fiendtlighetene avbrutt”.

I forhandlingene som fulgte, representerte Hydros senere generaldirektør Bjarne Eriksen Industriforbundet med krav om at Kongen og regjeringen måtte avsettes. ”Rent følelsesmessig” var han riktignok forbeholden, men ”realpolitisk” fant han det naturlig å ivareta eksportindustriens interesser.

Hydro-leder inn i regjeringen

Høsten 1940 overlot den tyske rikskommissæren Josef Terboven det sivile styret i Norge til 13 statsråder under sin egen ledelse. Statsråd med ansvar for forsyningsdepartementet ble Hydros salgsdirektør Øistein Ravner. Ikke lenge etter oversendte selskapets juridiske direktør Bjarne Eriksen en sjekk på 25.000 kroner fra Hydro til nazipartiet Nasjonal Samling.

Hydros ledelse var for øvrig ikke alene om å lukke øynene og la det stå til. I sin målrettede iver etter å skape noe nytt og stort, var det mange som overså faresignalene og braste med stor fart mot enveiskjøring. Produksjonen gikk for fullt med norske arbeidere.

Etter krigen kunne riktig nok Hydros ledelse hevde at de hadde hatt spesielle forhold på eiersiden å ta hensyn til. Det tyske selskapet IG Farben hadde eid 25 prosent av Hydro siden selskapet tok i bruk Haber-Bosch-teknologien i 1927, men fortsatt var over halvparten av aksjene på franske hender. Hydro var derfor under fiendtlig kontroll sett med okkupasjonsmaktens øyne, og med folkeretten i hånd kunne de innsette egne forvaltere. Situasjonen var kinkig. Generaldirektør Axel Aubert var opptatt av at ledelsen skulle forbli på norske hender – det ville være best både for landet og for selskapets ansatte. Mange var enige i det.

Industrielle fristelser

Når mer enn en bedriftsleder opptrådte som de gjorde, var det imidlertid ikke bare av frykt. De ble stilt overfor industrielle fristelser: Det tredje rike hadde store planer for Norge.

I mer enn to tiår hadde skiftende ledelse arbeidet for å gi Hydro flere ben å stå på. Ennå hadde de ikke lyktes. Det tredje rike holdt på å bygge opp et flyvåpen som trengte stadig mer aluminium. Produksjonen i Tyskland var for liten. Norge hadde både en ikke ubetydelig aluminiumindustri og vannkraftressurser til å bygge ut mye mer. Mulighetene utløste et kappløp om riksmarskalk Hermann Görings gunst både i Tyskland og i Norge.

I Tyskland var statseide Vereinigte Aluminiumwerke, VAW – som for øvrig ble overtatt av Hydro i 2002 – den dominerende aluminiumprodusenten med en markedsandel på nærmere 80 prosent. Den eneste konkurrenten var Hydros storaksjonær og samarbeidspartner IG Farben, som til gjengjeld produserte to lettmetaller – aluminium og magnesium. Göring var imidlertid ikke fornøyd med sine tyske leverandører og ivret for å starte egen aluminiumproduksjon i flyvåpenets regi. Det skulle skje i Norge.

Lederen for flyprodusenten Junker, Heinrich Koppenberg, ble sendt til Oslo for å sette i gang.  Der møtte han lutter velvilje. Før okkupasjonen var ti dager gammel hadde han på plass en avtale som ga Tyskland enerett til å kjøpe all norskprodusert aluminium.

Det var ikke vanskelig å finne samarbeidspartnere til bygging av ny aluminiumindustri heller. Så vel Hydros ledelse som administrerende direktør Sigurd Kloumann i aluminiumselskapet Naco – mannen som noen tiår tidligere hadde bygd ut både Hydros virksomhet på Notodden og Rjukan og aluminiumvirksomheten i Høyanger – prøvde både å gjøre sine hoser grønne hos Heinrich Koppenberg. Axel Aubert så muligheter til endelig å lykkes med det hans to forgjengere, Sam Eyde og Harald Bjerke, ikke hadde fått til. Han ville etablere ny aluminiumproduksjon med utgangspunkt i kraften fra Tyin, som Hydro hadde eid helt siden 1911. Det likte ikke Kloumann. Bare tanken på at hans egen og Nacos sentrale posisjon i norsk aluminiumindustri med tysk hjelp skulle bli truet av Hydro, var nok til å gi ham frysninger nedover ryggen.

Gigantiske aluminiumplaner

14. oktober 1940 godkjente Hermann Göring en plan om at norsk aluminiumproduksjon i løpet av et år skulle økes fra 38.000 til 120.000 tonn, senere til 244.000 tonn. Hydros bidrag skulle være en oksidfabrikk med en kapasitet på 25.000 tonn i året. Til sammen var det snakk om investeringer på formidable 1,5 milliarder kroner.

For industrialistene i Hydros ledelse åpnet samarbeidet med okkupasjonsmakten uante muligheter. Det skulle skapes ny virksomhet som aldri før. Nærmere 300 millioner kroner skulle investeres. Nordisk Lettmetall skulle ikke bare bygge en oksidfabrikk, men også et aluminiumverk med en produksjonskapasitet på 12.000 tonn og et anlegg for å framstille kunstig kryolitt, et hjelpestoff i aluminiumproduksjonen. Dessuten ga planen plass for en magnesiumfabrikk på 10.000 tonn. Hydro-ledelsen kunne triumfere. Ord som ”et nytt kapittel i Hydros historie” ble tatt i bruk. Endelig, etter 40 år, begynte lettmetallsatsingen å ta form!

De kjente nok på at dette ikke var helt uproblematisk, men så for seg at krigen kom til å bli kortvarig og at de tyske investeringene i Norge derfor snart ville komme helt og fullt på norske hender. Hva slags Norge de så for seg etter en kortvarig krig, er en annen sak...

Gjennom samarbeidet fikk Hydro også tilgang til IG Farbens magnesiumteknologi. Det tyske selskapet fikk et overordnet ansvar for utbyggingen på Herøya, men ga Hydro ansvaret for oksidfabrikken, labradoritt-bruddet på Vestlandet, Mår kraftanlegg i Øvre Telemark og overføring av kraften derfra til Herøya.

Lettmetallprogrammet var det største industriprosjektet Norge hadde sett. Aktivitetsnivået økte raskt. Det gjorde også ambisjonene – og sysselsettingen. Etter erobringen av Balkan og Hellas økte Tysklands tilgang på råvaren bauksitt, og i juni 1941 ble derfor ambisjonene for aluminiumproduksjonen på Herøya doblet. Dermed skulle det bygges to smeltehaller med en samlet kapasitet på 24 000 tonn aluminium.

Nødvendig med flere hender!

Det var ingen realistisk sammenheng mellom de storslåtte planene og tilgangen på arbeidskraft. Hydros generaldirektør uttykte derfor frykt for at ”de pågående anleggsarbeider kunne bli betydelig forsinket”.

Herøya og Mår fikk snart høyeste prioritet på Arbeidsformidlingens lister og det ble det åpnet for at Nordag kunne få ”ein grösseres Arbeiter-Kontingent” fra Wehrmacht. Etter hvert som krigen hadde tappet sivile tyske bedrifter for ordinær arbeidskraft, var tusener av arbeidere fra de okkuperte landene blitt tvangsutskrevet. Også krigsfanger ble i økende grad satt inn for å holde hjulene i gang. Om lag 69.000 personer arbeidet for Wehrmacht med å bygge festningsverker langs norskekysten. En del av dem kunne settes inn i andre prioriterte oppgaver. Til sammen ble det sendt 140.000 tvangsarbeidere og krigsfanger fra tyskokkuperte områder til Norge.

I april 1942 fikk Nordisk Lettmetalls utbygging på Herøya status som ”tysk militært anlegg”. Arbeidere fra en rekke okkuperte land strømte til området. En gruppe jugoslaver ble innkvartert i den nedlagte militærleiren ”Lager Franken” på Hovenga i Porsgrunn. Der var det også arbeidere fra Polen, Nederland, Italia og Danmark. Etter hvert havnet dessuten en og annen tvangsutskreven nordmann der. På det meste skulle IG Farben og Hydro sysselsette over 7.000 anleggsarbeidere, 4.300 på Herøya.

Til daglig var det ingen kontakt mellom tvangsarbeidere og krigsfanger på Nordisk Lettmetalls anlegg og Hydros ordinære arbeidsstokk. Utlendingene var knapt synlige. ”Alle” visste at de var der og at det ikke dreide seg om helt ordinær arbeidskraft, men det ble ikke snakket stort om dem.

Anleggene ble bombet av de allierte

Hydros aluminiumeventyr i 1940-årene endte med at Herøya ble bombet av de allierte i 1943, før produksjonen kom i gang. Klokken tikket mot halv to om formiddagen lørdag 24. juli 1943 da de første bombene falt. I løpet av noen minutter slapp 167 ”flygende festninger” til sammen 1.650 bomber. 600 av dem traff målet – anleggene på Herøya. 55 personer mistet livet, 33 av dem ved anlegget til Nordisk Lettmetall.

16. november 1943 slo 174 bombefly fra US Air Force til mot Hydro på ny og øste sin ødeleggende last ned i en langstrakt sprekk i Hardangervidda – Vestfjorddalen. 20 personer mistet livet. Ammoniakkfabrikken på Såheim ble ødelagt. Det samme ble rørgaten og hydrogenfabrikken på Vemork.

De knapt fire månedene mellom de to bombeaksjonene sommeren og høsten 1943 ble en ettertankens tid for Hydros generaldirektør. Etter å ha spilt en sentral rolle i Industriforbundets forsøk på å knytte bånd med okkupasjonsmakten i krigens første fase var Bjarne Eriksen kommet i alvorlig tvil om forholdet til tyskerne. Han var ikke alene og hadde engasjert seg i Industriforbundets motstandsarbeid.

Integritet på ny prøve

Nå ble hans integritet satt på ny prøve. Med gjødselvirksomheten på Herøya ute av drift var det ingen grunn til å produsere råvaren ammoniakk for fulle mugger på Rjukan. Uten behov for ammoniakk ble det imidlertid ingen hydrogenproduksjon og dermed heller ikke noe av biproduktet tungtvann. Tyskerne krevde full produksjon. Eriksen sa nei. Da handlet tyskerne resolutt. Natten til 16. august 1943 ble Bjarne Eriksen hentet hjemme av tyske soldater. Kort tid etter ble han ført til Tyskland som offisersfange.

I juni 1945 kom han tilbake iført engelsk uniform. Med et stort norsk flagg som bakgrunn ble han ønsket velkommen tilbake til Hydros hovedkontor. Det var tid for gjenoppbygging – også av tapt ære.

Det samme selskapet som i 1940 hadde sendt en sjekk på 25.000 kroner til Nasjonal Samling, hadde allerede i mars 1945 stilt fire millioner kroner til hjemmefrontens disposisjon. Nå var selskapet dessuten i ferd med å bli et norsk Hydro. Før krigsutbruddet hadde franske interesser kontrollert 53,5 prosent. Kapitalutvidelse, aksjekjøp og konfiskasjon av franske aksjer hadde i løpet av krigen sikret tyskerne 52,4 prosent. Alle de tyske aksjene ble etter krigen beslaglagt av Direktoratet for fiendtlig eiendom.

Når selskapet likevel kom ”helskinnet” ut av oppgjøret etter fem dramatiske krigsår, skyldtes det trolig først og fremst at freden i 1945 ga Hydro en ny og dominerende eier. Denne eieren hadde vært opptatt av at norsk næringsliv skulle forsøke å holde hjulene i gang under krigen og så nok derfor med en viss nåde på Hydro-ledelsens disposisjoner. Nå ble selskapet dessuten et verktøy i gjenreisingen. Markedene etterspurte Hydros produkter, og selskapet skapte nye arbeidsplasser og økte valutainntekter til det norske samfunnet.

  • Alt materialet i denne artikkelen er hentet fra jubileumsboken ”Livskraft. På norsk”. Jubileumsboken ble gitt til alle Hydro-ansatte som gave på selskapets 100 års dag 2. desember 2005.

  • I det offisielle historieverket om Hydro er hendelsene under krigen gitt enda bredere omtale. Påstanden fra dem som står bak spillefilmen ”Svik”, om at dagens Hydro-ledelse har forsøkt å feie selskapets krigshistorie under teppet, er ikke riktige.

Oppdatert: 11. oktober 2016