Steinar Wighus har ett siste oppdrag: Få aluminiumproduksjonen i B-hallen på Husnes i gang igjen
Det nærmer seg slutten på en lang og innholdsrik karriere for sjefingeniør Steinar Wighus. Han har spilt en vikig rolle i noen av de mest banebrytende industriprosjektene i Hydros moderne historie. Her er hans, og på mange måter Hydros, historie.
Etter en lang periode med usikkerhet knyttet til Covid-19 og markedssituasjonen, bestemte Hydro seg for å starte produksjonen på B-linjen på Husnes’ aluminiumsverk i Norge innen utgangen av november, etter å ha drevet hele anlegget med halv kapasitet i mer enn et tiår.
Konserndirektør i Hydros forretningsområde Primærmetall, Eivind Kallevik, er glad for at omstarten har begynt – og at den har positive ringvirkninger i lokalsamfunnet.
– Dette er en milepæl. Restarten av B-hallen på Hydro Husnes har ikke bare stor betydning for Hydro, men også for lokalsamfunnet i Kvinnherad. Vi har investert 1,5 milliarder kroner i oppgraderinger og produksjonslinjen er i verdensklasse når det gjelder klima, miljø og drift. I tillegg til å doble produksjonen av aluminium basert på fornybar energi, bidrar restarten av B-hallen til nærmere hundre nye arbeidsplasser, sa Kallevik i pressemeldingen fra 25. november.
Selve prosjektet med å starte B-hallen på nytt er enormt, til og med sammenlignet med andre store Hydro-prosjekter de siste tiårene. De to største sammenlignbare er Qatalum i Qatar, og mer nylig, pilotprosjektet Karmøy teknologipilot i Norge.
En sann ingeniør - og uten grenser
Zoom inn på bakkenivå, inne i den store og historiske B-hallen på Husnes, møter vi en av de Hydroansatte som har vært en viktig del av alle de nevnte prosjektene.
– Planen er fortsatt å pensjonere meg i år, men jeg går ikke før vi får disse 200 cellene i gang og starter produksjonen igjen. Så ... Jeg antar at vi får se hva som skjer, sier Steinar med et glimt i øyet.
Men før vi kommer til Husnes og restarten av B-hallen, må vi skru klokken noen år tilbake, og dykke ned i Hydro og Steinars historie.
Steinar er opprinnelig fra Skien, utdannet ved “Skien tekniske fagskole” og med flere grader og fag kunne han til slutt kalle seg ingeniør. I oppveksten tilbrakte han hele sommerferien på den lokale papirfabrikken Skottfoss Bruk.
En skipsbygger i Sør-Korea 26 år gammel
Han flyttet til Oslo for sin første ingeniørjobb, med et konsulentselskap som laget skip. Steinar designet maskiner. Dette var starten på en lang reise med flere jobber utenlands.
Et av de første skipene Steinar jobbet på, hvor han designet maskinrommet, viste seg å være det berømte flyktningskipet kalt “Lysekil”, som hentet 252 vietnamesiske båtflyktninger i Sør-Kinahavet i 1979.
Etter noen år i Oslo, Florø og Førde i Norge, dukket det opp en jobbmulighet i Sør-Korea hos Veritas, nå kjent som DNV GL. Steinar nølte ikke med å dra, 26 år gammel.
– Jeg var der i 13 måneder og ledet 200 koreanere, alt fra sekretærer, elektrikere, ingeniører, designere - alt, husker han.
Og med hvordan verden skiftet og utviklet seg, var det bare passende at Steinars neste eventyr ville være innen olje og gass.
Da oljebransjen trengte ‘flytere’ ble det behov for skipsarbeidere
Frem til det punktet på 1980-tallet var ikke Steinar og andre skipsbyggere etterspurt i olje- og gassindustrien. Men da gigantiske flytende oljeplattformer – flytere – begynte å bli et alternativ, ble skipsingeniører høyt verdsatt. Han ble ansatt som entreprenør fra Aker Engineering – til Hydro.
– Jeg var ansvarlig for nødstrømmodulene for Oseberg A-plattformen. Jeg reiste til Kristiansand der modulene skulle bygges og jobbet med isometriske tegninger - som er 3D-tegninger før de blir til modeller. Hydro hadde spesifikke-designkrav. Utfordrende, men også kjempegøy å jobbe med, erindrer Steinar.
Etter at designene ble gjort på Oseberg A, flyttet han til Egersund og ble en del av teamet der, ansvarlig for rørføring i genereringsmodulene. Han jobbet offshore i to år og gikk skift med to uker på og fire uker fri.
90-tallet - glansdagene til Hydro Projects
Etter å ha vært entreprenør i Hydro i seks år, ønsket det daværende konglomerat-selskapet å ansette Steinar permanent. Tidene var gode for Hydro og selskapets mange prosjekter rundt om i verden.
– Det var en annen tid den gangen. Prosjektavdelingen i 1991 hadde 500 ansatte fra alle mulige områder som trengs for å bygge en plattform. Sikkerhet, arkitekter, støyreduksjon, elektrikere – alt mulig. Alle var eksperter på sine respektive felt, mens jeg i dag tror de yngre generasjonene må være mer tverrfaglige, sier han.
Steinar startet som teamleder for 15-20 personer. Han forteller at måten folk ble tatt hånd om og hvordan utviklingen deres ble ivaretatt var av høyeste klasse.
– Folk ble behandlet med enorm respekt og satt i stillinger, mest tekniske, som de ikke bare utmerket seg i, men utviklet seg i og lærte noe nytt hver dag, minnes han.
I 2007 kjøpte Statoil Hydro sin olje og gass-divisjon, og 90% av de ansatte i Projects fulgte etter.
– Jeg må innrømme at dette ikke var et godt øyeblikk. Jeg betraktet meg selv som en offshore-fyr, men de ville alle at jeg skulle kaste ankeret og bli en landbasert ingeniør? Jeg kjempet lenge mot dette, jeg følte meg forrådt og følte at mennene og kvinnene jeg jobbet med, og jeg hadde ansvaret for, ble forrådt, sier han.
Men en annen fremtredende skikkelse i Hydros moderne historie, Tom Røtjer og et gigantisk prosjekt i Mesaieed Industrial City utenfor Doha, Qatar, viste seg å være den avgjørende faktoren for Steinar.
Qatalum - aluminiumsanlegg i verdensklasse med de beste av de beste
– Tom Røtjer ringte og sa i utgangspunktet: "Vi vil ha deg her, og jeg vil at du skal være teknisk ansvarlig for dette prosjektet," forteller Steinar.
Du er kanskje ikke klar over at utviklingen av Qatalum er det største norske industriprosjektet i utlandet.
Hydros prosjektorganisasjon styrte prosjektet, med en total investering på 5,7 milliarder dollar. Første metall ble produsert - etter planen - i desember 2009, og anlegget nådde full kapasitet i fjerde kvartal 2010 - igjen etter planen.
Dette var resultatet av mer enn 90 millioner arbeidstimer.
Mer enn 56 000 arbeidere fra mer enn 200 selskaper har vært direkte involvert i byggingen i Qatar.
Og den ansvarlige for den tekniske utviklingen og oppfølgingen for alle områder, på det tidspunktet mer enn 22000 personell på stedet?
Du gjettet riktig: Steinar Wighus.
Men før de startet jobben i ørkenene utenfor Doha, måtte grunnlaget legges.
– Vi jobbet i to år i Oslo før vi dro ned. Vi gjorde underlaget, designet tekniske spesifikasjoner og laget alle de forskjellige kontraktene og måtte selvfølgelig gjøre tung intern rekruttering, minnes han.
På spørsmål om det sammensatte mannskapet som skulle utføre jobben, stirrer Steinar hardt mens han sier – uten å nøle:
– Qatalum-mannskapet i Hydro var de beste av de beste.
I Qatalum ble Steinar kjent med en kollega som i dag er sjefen hans - Kristin Mørkved, prosjektdirektør i Hydro.
– Kristin startet i Hydro på den tiden. Hun var ansvarlig for installasjonen av de 704 cellene som kjørte på HAL275/300-teknologi, som på den tiden var den ultimate og nyeste celleteknologien. Det ble selvfølgelig utviklet i Hydro, smiler Steinar.
Ingen hadde noen gang gjort det Hydro gjorde
Da han kom til Qatar, ble Steinar målløs.
– Området der vi skulle bygge anlegget var enormt. Du kan spille alle fotballkampene i VM på hele anlegget - samtidig, sier han.
For å fylle opp området for å få et fundament å bygge anlegget på, måtte teamet kjøre lastebiler med kalkstein blandet med sandstrand, en nybil hvert halvannet minutt i ni måneder.
Og havneområdet ble bygget for koks og bek og alumina-siloer.
Steinar rister på hodet.
– Altså, alle de tingene vi gjorde der og måtte bygge. Vi bygde hele aluminiumanlegget med alle nødvendige støttesystemer. Vi bygde til og med et kraftverk - og en moske, humrer han.
Fem år og 90 millioner arbeidstimer
Etter nesten fem år ble det som en gang var en drøm i ørkenen, en realitet takket være store deler av Hydros organisasjon.
Og etter to år var mange av Steinars kolleger som han hadde jobbet sammen med dag og natt på vei hjem.
Steinar holdt derimot ut i to år til og pendlet mellom Oslo og Qatar.
– Jeg må innrømme at det tok på. Det var ganske kjedelig uten familien i en lengre periode. Du ender opp med å drukne deg selv i jobb, sier han.
Hva gjør du når 444 celler fryser?
Det var i denne perioden Steinar opplevde sin første store krise på jobben, og den potensielt verste skaden som kan oppstå på et aluminiumsverk når celler fryser.
– Uten å være for bombastisk, har du bare 2-3 timer når strømbrudd skjer før elektrolyseceller fryser. Og hvis du ikke får kraften tilbake - er det slutt, sier han.
– Når dette skjer, søker du etter grunnårsaken for å fikse det og få strømmen tilbake. Er det hovedledningen inn i anlegget, eller er det en intern feil på anlegget? Er en transformator brent, kan vi bruke installerte reservedeler. En ting er helt sikkert – alle er på 110% kapasitet, og alle vet hva de må gjøre – fordi vi har trent for dette, sier han.
Kristin var en del av gruppen som skulle for anlegget tilbake i drift. Det opplevedes som i et Monopol-spill; “Tilbake til start" og en ombygging av mer enn 400 celler skjedde i løpet av de neste seks månedene.
Tilbake til Oslo - men ikke lenge
– Tilbake i Oslo jobbet jeg litt med prosjektlederen for kraftstasjonen i Qatalum. Vi måtte ordne opp i mange ting som ikke ble var blitt gjort helt i henhold til våre standarder, sier han.
Steinar klarte akkurat å sette føttene på bakken hjemme i Norge før Tom Røtjer ringte. Kjøletårnet i Qatalum hadde begynte å brenne. Og det brant til grunnen.
Tom spurte: – Kan du reise til Qatar?
– Ja det går bra. Men det er lørdag, kan jeg vente til mandag? sa Steinar.
– Javisst, svarte Tom.
– Da jeg ankom var brannområdet fremdeles varmt. En ordentlig stor brann, forteller Steinar
Så, hva gjorde de?
– Vel, vi så etter alternative løsninger. Kan vi kjøle det ned med det sekundære kraftverket? Sette opp et midlertidig kjølesenter? Mange ting ble vurdert, men alle for dyre, den samme kostnaden som å bygge et nytt tårn, forteller han.
Den italienske leverandøren som bygde den var interessert i å komme ned, så de gjorde det. Men kunne de hjelpe og skaffe alle nødvendige deler?
– De bestilte alle delene og signerte kontrakten. Vi bygde den opp igjen på rekordtid og hadde en ny gassturbin klar og i full drift innen seks måneder, sier Steinar.
Nødjobb i Paragominas – viste seg å være avgjørende i 2019
Det tok ikke lang tid etter at han kom tilbake til Oslo før Steinar var på farten igjen.
En samtale fra hovedkvarteret kom. De trengte hjelp i Paragominas i Brasil, for å sette opp en nødstrøms modul de trengte for å sikre forsikring for anlegget.
– Vi satte straks sammen et lite team av elektroingeniører, logistikk, innkjøp og meg selv. Vi inngikk en kontrakt og dro til Brasil, sier Steinar.
Arbeidet begynte med å sette opp en nødmodul, men det var ikke tid til å bygge den opp i den nødvendig skala. Effektbehovet var 15 MW, så det var ganske stort.
– Vi hentet inn brukte generatormoduler fra fotball-VM og koblet det til et kontrollsystem og kjørte flere tester, hvor det fungerte bra. Etter det dro vi hjem, sier han.
Spol noen år fremover, i desember 2019 da et strømbrudd påvirket produksjonen i Paraogominas og Alunorte, og stoppet midlertidig produksjonen i gruven. Den 244 km lange bauxittrørledningen fra Paragominas til Alunorte ble tømt ved hjelp av reservekraft.
Kilden til reservekraften? Nødstrømsmodulen bygget av Steinar og hans team i 2014.
Teknisk leder for Karmøy teknologipilotprosjekt i 2017
I 2015 tok Hydro en formell investeringsbeslutning om å utvikle et fullskala pilotanlegg på Karmøy, for å verifisere muligheten for å produsere det mest energi- og klimaeffektive aluminiumet i verden. På den tiden var det den største investeringen Hydro hadde gjort på et tiår.
Da arbeidet startet med å bygge pilotanlegget på Karmøy, jobbet Steinar som selskapets representant for den mekaniske installasjonskontrakten. I 2017 tiltrådte han også rollen som teknisk sjef.
– Det er morsomt fordi Victoria Kielland Einejord hadde faktisk jobben før meg, men siden vi også måtte igangsette Husnes-planene samtidig, tok jeg plassen hennes og Victoria begynte som prosjektleder for de tidlige faseplanene for det prosjektet, sier Steinar.
Som med de andre prosjektene var også dette utfordrende og en bratt læringskurve for de involverte. Det ble gjort store fremskritt i å gå fra papir til digital, for eksempel å sjekke hver komponent på papir før installasjon.
I dette prosjektet ble 6 950 hovedkomponenter, 15 180 kabler, 5781 instrumenter, 3031 elektrisk utstyr og 2147 rørledninger sjekket gjennom 16 nettkort, i stedet for å gjøre det på papir.
– Tidligere brukte vi bare sjekklister på papir, som deretter ble skannet inn i databasen. Totalt hjalp nettkortene oss med å sikre at totalt 39 705 utstyrskomponenter til piloten ble installert riktig. Så for Hydro Projects var dette en pilot i piloten, sier Steinar.
Husnes – dyktige mennesker og en mentor
Steinar beskriver restarten av B-hallen på Husnes som et av de morsomste prosjektene han har vært med på. Mye takket være de unge han jobbet med.
Han har hatt en mer tilbaketrukken rolle, jobbet og hjulpet der det trengs - og sørget for at hans kompetanse videreføres til neste generasjon. Og det er å jobbe med ungdommen som har gitt hans siste kapittel i Hydro energi og drivkraft.
– Det er et flott arbeidsmiljø her. Jeg har prøvd å formidle noe av kunnskapen min denne gangen. Men bare så det er klart – de yngre generasjonene og teamene her er veldig dyktige. De tar ting veldig raskt, sier han.
– En av tingene vi har gjort bra her, er at vi har klart å samarbeide tett med produksjonsteamet i Aluminium Metal gjennom hele prosjektet. Det har ikke alltid vært lett. Begge sider har en måte å jobbe på og ulik kultur, men integrasjonen her har vært i toppklasse, sier han.
Essensiell i å designe neste steg for Hydro Projects
Med Hydro som er i konstant fornyelse, må prosjektorganisasjonen også tilpasse seg og posisjonere den for fremtiden. Steinar har bidratt med sine råd og erfaring, sier Leder for Hydro Projects Kristin Mørkved.
– Siden vi ikke har så mye av Qatalum-, Karmøy- eller Husnes-prosjektene som kommer, vil vår innsats fokusere mer på de mindre og mellomstore prosjektene ved å etablere et ekspertisesenter for prosjektledelse. Her vil vi tilby metodikk og verktøy til de mange nye og spennende prosjektene og nysatsningene i Hydro, sier Kristin.
Setter seil en siste gang
Etter å ha vært mer eller mindre på farten gjennom hele karrieren, har han de siste 10 årene bygget et nytt "hjem" som han lett kan flytte rundt når han har vært i Norge: En båt han kjøpte i 2011, og har bygget på siden.
– Jeg tilbrakte stort sett alle ferier eller pauser jeg hadde til å bygge på denne, så du kan si at det er blitt en hobby, humrer han.
Og med sluttprosjektet sitt endelig i gang, er det trygt å si at Steinar kan trekke pusten dypt og gi hjelmen videre til neste generasjon etter nesten 40 år i Hydro, og sette seil mot sitt neste eventyr som venter i horisonten med kone og familie.
Steinar gikk av med pensjon i Hydro i desember 2020. Dagen etter etablerte han et eget enkeltmannsforetak.