Skip to content

Hydrogen siden 1926

Hydros erfaring med framstilling av hydrogen strekker seg nesten 100 år tilbake. Allerede i 1926 besluttet selskapet å bygge en liten ammoniakkfabrikk på Notodden. Der spilte hydrogen en sentral rolle.

0008771.jpg

Mye av teknologien i ammoniakkfabrikken var amerikansk, men Hydros norske ingeniører spille en aktiv rolle i utvikling og forbedring av prosessen. Blant annet ble det bestemt at produksjonen skulle baseres på hydrogen framstilt ved elektrolyse av vann. Prosessen var utviklet i Norge, var svært kraftkrevende, men ga til gjengjeld helt rent hydrogen.

Da den lille fabrikken på Notodden ble bygget, var den ment som et supplement til Birkeland og Eydes lysbueprosess for framstilling av nitrogengjødsel, en nyskapende teknologi som i 1905 hadde lagt grunnlaget for etableringen av Norsk Hydro og bidratt til utviklingen av industrisamfunnene både på Notodden og Rjukan.

I 1927 var bildet plutselig totalt endret. Hydro var på vei mot et stort underskudd og det sto om selskapets liv. Beregninger viste at en kilo nitrogen kostet 73 øre når den ble framstilt ved hjelp av den veletablerte lysbueprosessen i Hydros fabrikker. Overgang til den langt mer effektive ammoniakkprosessen ville redusere prisen til 45 øre. Selskapet måtte vende seg til Tyskland, noe som nok satt langt inne etter et turbulent tysk-norsk samarbeid om utbyggingen av gjødselanleggene på Rjukan fra 1907. Den gang hadde nordmenn og tyskere kranglet så fillene føyk om teknologivalget. Tysk eller norsk? I 1927 var det ikke noen tvil. Den nye tyske Haber-Bosch-prosessen var uovertruffen, og den tyske kjemigiganten IG Farben hadde ambisjoner om lederrollen i en verdensomspennende sammenslutning av gjødselselskaper. I den nordlige delen av dette verdensbildet passet Hydro inn. Kombinasjonen av Haber-Bosch-teknologien og billig norsk vannkraft ville gi begge parter verdifull erfaring med ammoniakkproduksjon basert på elektrolyse. Bytte av aksjer ga IG Farben 25 prosent av det norske selskapet, Hydro to prosent av det tyske. Det førte til at Hydro langt på vei ble et underbruk av den tyske giganten, en situasjon som vedvarte helt fram til etter andre verdenskrig.

For å opprettholde flest mulig arbeidsplasser ble hele den nye ammoniakkproduksjonen lagt til Rjukan, nær kraftkilden. Mesteparten av ammoniakken skulle transporteres i jernbanevogner til Herøya og videreforedles til gjødsel i et nytt fabrikkanlegg der. Her kom Hydros ferske erfaring med framstilling av helt rent hydrogen gjennom elektrolyse av vann til nytte. Rensing av hydrogen var den mest kompliserte og kostbare del av den kullbaserte Haber-Bosch-prosessen som IG Farben benyttet i Tyskland.

Da den nye hydrogenfabrikken sto ferdig på Vemork i 1929, på kanten av juvet hvor vannet fra Rjukanfossen tidligere kom dundrende ned i Vestfjorddalen, var den verdens største anlegg for elektrolyse av vann. Fordi hydrogen også kalles vannstoff, ble fabrikken lokalt bare kalt «Vannstoffen».

I 1934 begynte Hydro også å produsere tungtvann ved «Vannstoffen». To amerikanske vitenskapsmenn hadde påvist hydrogenatomer med dobbelt så stor atomvekt som vanlig – deuterium. Sammen med oksygen danner deuterium tungtvann. Framstillingen skjedde ved elektrisk spalting av vann. Ved verdens største elektrolyseanlegg på Vemork var derfor tungtvann et lett tilgjengelig biprodukt. Det var den tyske storaksjonæren og samarbeidspartneren IG Farben som påskyndet Hydros interesse for tungtvann. Noe stort produkt ble det aldri, i alle fall ikke sammenliknet med produksjonsvolumene for gjødsel. Hvert døgn dryppet det bare noen få hundre gram tungtvann fra høykonsentrasjonsanlegget på Vemork. Stort sett gikk det til vitenskapelige anvendelser. Våren 1942 viste vitenskapelige forsøk at det var mulig å fremstille plutonium i reaktorer med tungtvann. De allierte fryktet at tyskerne skulle utvikle en atombombe. I 1943 gikk derfor sabotører til aksjon mot hydrogenfabrikken. Tungtvannssabotasjen ødela både produksjonsutstyr og beholdningen av tungtvann.

På midten av 1960-tallet ble Hydros framstilling av ammoniakk lagt om fra elektrokjemisk til petrokjemisk produksjon. Hydrogenfabrikken på Vemork ble derfor nedlagt i 1971. I 1977 ble det plassert sprengladninger i de nederste etasjene i fabrikken, og fabrikken ble sprengt i luften i tre omganger. 

Det var imidlertid ikke slutt på utviklingen av hydrogenteknologi i Hydro. Kompetansen ble videreført og teknologien utviklet videre i Norsk Hydro Elektrolysører. I 2011 ble Nel etablert som et frittstående selskap for å produsere elektrolysører. Etter hvert er fossil hydrogen i ferd med å bli utkonkurrert av fornybar hydrogen med økende tilgang på stadig rimeligere fornybar energi fra blant annet sol og vind.