Tidene var svært vanskelige. Hver eneste dag følte 100 000 arbeidsledige nordmenn på kroppen hvorfor tiåret senere er blitt hengende ved karakteristikken «de harde 30-åra». Ved tariffoppgjøret i 1931 satte arbeidsgiverne fram krav om 15 prosents lønnsreduksjon. Kravet var som en rød klut. For Hydro-arbeiderne ville kuttet komme på toppen av flere lønnsreduksjoner og bringe timelønnen ned i under en krone.  Å gå med på enda et lønnskutt, var utenkelig. Fagbevegelsen krevde i stedet kortere arbeidstid og flere av de ledige i arbeid.

Arbeidsgivernes reaksjon var kontant. De brøt forhandlingene og erklærte lockout. Mange Hydro-ansatte ble rammet, og i april gikk de organiserte lossearbeiderne ved Hydros terminal på Menstad ut i sympatistreik. En effektiv streik ville ført til at skipningen av Norgesalpeter stanset. 25 ansatte på spesialkontrakter sørget imidlertid for at arbeidet kunne fortsette. Det samme hadde skjedd tidligere. Når sant skal sies, var det nettopp for å kunne møte slike konfliktsituasjoner ordningen var etablert. Kontraktsarbeiderne var månedsbetalte og hadde lengre oppsigelsestid enn andre bryggearbeidere.

En provokasjon

Selv om Hydro ikke gjorde noe ulovlig på Menstad, oppfattet arbeiderbevegelsen bruken av kontraktsarbeidere som en provokasjon. Den 30. mai gikk derfor tusen demonstranter til aksjon. I samlet flokk marsjerte de til Menstad. Nå skulle streikebryterne tvinges i kne! Kontraktsarbeiderne hadde imidlertid allerede tatt bena fatt. Etter tips fra politiet hadde ledelsen sendt dem hjem og i sikkerhet før aksjonistene ankom.

Bomturen gjorde ikke demonstrantene mildere stemt, og noen dager senere gikk de til aksjon igjen. I raseri rev de ned gjerdet rundt terminalen og fikk huket tak i en del av kontraktsarbeiderne. Politimester Jens Roll-Hansen gikk forsiktig fram. Han innså at den lille politistyrken sto overfor flere tusen demonstranter, derfor var han opptatt av at de ikke skulle provosere unødvendig og at politiet skulle opptre nøytralt. Bondepartiets justisminister Asbjørn Lindboe var ikke fornøyd. Han ga politimesteren løfte om flere folk, men krevde til gjengjeld en hardere linje. 3. juni ble formannen i Herøya Arbeiderforening, Arthur Berby, arrestert. Det var ikke noe heldig trekk, antakelig var det også urettferdig. Arrestasjonen vakte i hvert fall sterke reaksjoner. Berby var en av dem som hadde prøvd å moderere demonstrantene.

«Stor samfunnsinteresse»

I Oslo troppet Hydros juridiske direktør, Bjarne Eriksen, opp hos justisministeren. Han var på ingen måte fornøyd med at lovens lange arm hadde tatt silkehanskene på. Eriksen understreket at Menstad-konflikten dreide seg om prinsippet om arbeidsfrihet. Derfor var saken av stor samfunnsinteresse, ikke først og fremst et spørsmål om Hydros økonomi. Det ville være å svikte et overordnet prinsipp dersom de «ondartede» aksjonene ikke ble stoppet. Eriksen anbefalte å bruke tåregassbomber og brannslanger og var heller ikke fremmed for at det militære burde settes inn. Det, understreket imidlertid statsråden, ville man vente med i det lengste.

I Porsgrunn hadde politimesteren innført demonstrasjonsforbud. 4. juni ga han dispensasjoner slik at aksjonistene kunne holde møte. Der skulle Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen holde hovedappellen. Direktør Bjarne Eriksen likte det dårlig. Han så på Gerhardsen som «en av de mer aggressive». I dagene som fulgte, ble situasjonen ytterligere tilspisset. Selv om han hadde fått forsterkninger, kunne ikke politimester Roll-Hansen garantere kontraktsarbeidernes sikkerhet og ba Hydro om å innstille arbeidet på Menstad. Det gjorde Bjarne Eriksen fortørnet. Nok en gang tok han saken opp med justisministeren. Hydro-direktøren ba om at politiet i Porsgrunn ble satt under administrasjon. Politimester Annar Thinn fra Moss ble tilkalt.

Han skulle sette hardt mot hardt. Temperaturen økte. Konflikten var blitt så intens at kontraktsarbeiderne fryktet for liv og helse. Flere av dem var blitt utsatt for trusler – og i et brev til Hydro ba de om å bli fritatt fra å stille på jobb de nærmeste dagene. Lokalt var ledelsen innstilt på å etterkomme oppfordringen. Sentralt var det ingen forståelse. Direktør Bjarne Eriksen karakteriserte det som «overmaade uheldig» å innstille arbeidet. Ti mann sa seg til slutt villig til å fortsette lossingen mot løfte fra Hydro om erstatning for den skade de eventuelt ble påført.

Ingen bønn

8. juni 1931 stilte ordførerne fra Skien og Porsgrunn på Bjarne Eriksens kontor med bønn om å medvirke til at situasjonen ikke ble ytterligere tilspisset. Hydro-direktøren avviste henstillingen.

Samme dag smalt det. Inne på Menstad-terminalen sjauet de ti mest hardføre kontraktsarbeiderne. Utenfor var en politistyrke på 100 mann parat med køller og brannslanger. Den «innleide» politimester Annar Thinn var beredt til å bruke de midler som var nødvendig, mens den mer forsiktige politimester Roll-Hansen helst ville forhandle.

Tonene av «Internasjonalen» ble sterkere. De røde fanene nærmet seg. Musikkorpsene Telefylket og Suoni spilte. Aksjonistene sang. Foran gikk forhandlingskomiteen og hundre medlemmer av arbeidervernet, deretter et musikkorps, nok en avdeling av arbeidervernet, ytterligere et musikkorps, til slutt 2000 demonstranter. De to politimestrene gikk fram med tegn til at de skulle stanse. Ole Heldal, lederen for aksjonistene, gjorde det samme.

Ute av kontroll

Da skjedde det. På noen sekunder var situasjonen ute av kontroll. Demonstrantene begynte å kaste stein. Politimester Thinn beordret uten å nøle fullt trykk på brannslangene. Heldal prøvde å roe ned demonstrantene, men det var for sent. I løpet av noen minutter var politifolkene overmannet og ble jaget på flukt. Politimester Thinn ble slått i bakken med en stein. En av hans folk, konstabel Asbjørn Haugenes, fikk et kraftig slag med en kjetting, først over venstre skulder, deretter over høyre øye. Han var den som fikk hardest medfart. Øyet ble knust og måtte fjernes. Politimester Roll-Hansen fulgte med på avstand. Han fryktet det verste og beordret skytevåpen sendt med båt fra politikammeret i Porsgrunn. Før våpnene ankom, hadde aksjonistene trukket seg tilbake.

Den kvelden satt Regjeringen i krisemøte. Politimesteren i Skien hadde rekvirert forsterkninger fra Forsvaret. Sent på kvelden fikk Bjarne Eriksen en bekymret henvendelse fra Regjeringen. Hvor viktig var det egentlig for Hydro å holde arbeidet på Menstad i gang? Direktøren ville ikke vike en tomme.

Samme natt tok Regjeringen en beslutning som lett kunne ha bidratt til en ytterligere tilspissing: Et gardekompani med tåregassbomber ble sendt til Grenland. Kort tid etter fikk de forsterkninger fra Telemarksregimentet og av torpedobåtene «Skarv» og «Teist», samt mineleggerne «Glommen» og «Laugen». I en reportasje karakteriserte Dagbladet hvordan «kanonmunningene pekte innover jordene på Menstad og gastene blev holdt klar til å gå i land.» Til sammen ble det satt inn 390 militære.

Et vendepunkt

Den 11. juni fikk Hydro beskjed fra Regjeringen om at arbeidet på Menstad kunne gjenopptas «naar dette maatte ansees formaalstjenlig». Samtidig gikk politimester Roll-Hansen ut og advarte Hydro mot nok en gang å sette saken på spissen: «Principper er bra, men ikke ganske ufarlige, dessverre.” Også Hydro-ledelsens nærmeste støttespillere var etter hvert kommet i tvil om den harde linjen var fornuftig. Da også de pågående tarifforhandlingene gikk i stå på grunn av konflikten, bestemte Axel Aubert og Bjarne Eriksen i Hydros toppledelse å begrense lastingen og lossingen til noen få skip og deretter sende de omstridte kontraktsarbeiderne på ferie.

Mens kampene pågikk på Menstad, kjempet kommunistene i arbeiderbevegelsen for generalstreik. LO-ledelsen ønsket en moderat linje og anbefalte noen uker senere Riksmeklingsmannens forslag om lønnsreduksjoner på opp til åtte prosent. Forslaget ble først nedstemt av medlemmene, deretter godkjent i en moderert form. Hydro konkluderte med å avskaffe ordningen med kontraktsarbeidere. Det gjorde det i neste omgang lettere å komme i mål med tarifforhandlingene. Selskapet dekket også en del av ordensmaktens kostnader på aksjonen og skrev ut en sjekk på 10 000 kroner til fordeling blant de politifolkene som hadde tatt den største støyten. 28 av de aksjonerende arbeiderne ble tiltalt, 20 av dem fikk opptil 12 måneder i fengsel.

De dramatiske junidagene på Menstad i 1931 er blitt stående som selve symbolet på de sterke klassemotsetningene i mellomkrigstiden. Men slaget på Menstad ble også et vendepunkt. Partene i arbeidslivet innså at så dype konflikter ville undergrave deres muligheter til å øve innflytelse.

8. juni 1931 smalt det. 2000 demonstranter gikk til angrep for å stoppe de ti mest hardføre kontraktsarbeiderne. Politistyrken på 100 mann hadde ikke mye å stille opp. Selve Menstad-slaget varte bare noen minutter, men på oppfordring av Hydros ledelse valgte regjeringen å sette inn militære styrker.