Skip to content

1908: Jovisst må også arbeidere ha hus

Stedet der Hydros vugge sto, var ikke så mye til samfunn ved inngangen til det 20. århundre. Industrireisingen og utbyggingen av fossekraften kom snart til å skape store forandringer i Notodden-samfunnet.

Notodden 1911
Notodden. Et bysamfunn er i ferd med å bli til. Året er 1911. Her bor snart 10.000 mennesker. Det er to år før Notodden innvilges bystatus.

Allerede da anleggene på Notodden sto ferdig i 1907, hadde folketallet på stedet passert 2.000. Få år seinere passerte det 10.000, og i 1913 fikk stedet bystatus. Det var hit de søkte – til jobb på anlegg eller i fabrikkene eller i de tjenesteytende næringer som fulgte i kjølvannet av industrireisingen. Til den nye arbeidsdagen og det moderne som vokste fram, søkte både mennesker med utdanning, rallarer fra fjern og nær, kvinner og menn som ønsket seg bort fra slit og trange kår i det gamle jordbrukssamfunnet.

I byen ble de trukket inn i penge- og klassesamfunnet. Det var denne, til dels navnløse arbeidskraften, som bar Norge over i det moderne industrisamfunnet.

Travelhet med «amerikansk sving»

«Her hersker fortiden en travel Virksomhed. Private huse reises og livet i det hele har en liden amerikansk Sving,» kunne avisa Varden berette så tidlig som 31. oktober 1904. Halvannet år seinere har stedet fått sin egen avis, «Teledølen», som bekrefter den rivende utviklingen: «Nye Forretninger etableres, Foretagender startes, de gamle Gaarde moderniseres og nye bygges. Husleien skrus op til Kristianiapris…» heter det i mars 1906.

Under «Civilisationens Jernhaand»

»Det drømmende Notodden med Skogfred og Fossedur…   – dette samme Notodden lægges nu under Civilisationens Jernhaand. Furuskogene paa Moerne og langs elven maa vige for at give Plads for fabriker, Boliger til Arbeiderne, Butiker for Handlende, Indflytterfolk, Forsamlingslokaler. Der er Mangel paa Hus, og der bygges, bygges – hugges, ryddes, og bygges..» melder Buskerud Blad den 15. april 1906.

Også Aftenposten fremholder i flere av sine reportasjer fra stedet at det trengs boliger. «Paa Grund af den voldsomme Øgning af Befolkningen er der for Tiden Mangel paa Bekvemmeligheder. Men, som allerede anført, Gader har man og til og med Regulering. Notodden har endnu ikke sin egen Kommune eller Kirke, men det vil nok komme. Derimod har den Postkontor, Politistation og selvfølgelig Trykkeri med Avis,»  heter det i Aftenpostens reportasje den 2. november 1908.

Et Nordens Klondyke

«Notodden er Nordens Klondyke. Som en paddehat er den skudt i veiret og er da som en saadan meget ”løs i fisken” til en stad at være,» heter det i Socialdemokraten for 5. desember 1908.

Den gangen var det ikke vanlig at den som skaffet arbeid, også reiste boliger til arbeiderne. Generaldirektør Eyde ville det annerledes. På hans initiativ hadde Hydro også gått i gang med å bygge boliger for arbeidere, funksjonærer og ingeniører.

Eyde medgir for øvrig at han «hadde ikke lite bry med å få de franske direksjonsmedlemmer til å gå med på disse arbeider – de stod ganske fremmed overfor den tanke at man skulde behøve å tenke på de underordnedes boliger».

De grønnmalte boliger

«Vi passerte under vort Besøg derborte imandags Gader, hvor 3-etages Murbygninger var reist paa begge Sider, og hvor tidligere Mastetrær stod og vaiet, ligger nu grønnmalte Arbeiderboliger i Rækker og Rad og gir et koseligt Indtryk», skriver Laagendagsposten 11. juni 1909. Da var det første boligprosjektet for arbeiderne allerede fullført. Flere skulle følge.

«Egne hjem»

14. mars 1910 kan Teledølen fortelle at Salpeterfabriken har kjøpt et større tomteareal med plass til ca. 50 egne-hjem-boliger for fabrikkens arbeidere. Først skal ti boliger oppføres – siden flere. Boligene skal koste fra 2.800 kroner til 4.300, og arbeiderne kan selv velge alternativ og pris. Arbeiderne har selv innstilt de ti som i nærmeste framtid får flytte inn under eget tak. Låneordninger er også kommet i stand, melder avisa.

Villamoen – og Admini

Funksjonærboligene som ble oppført på Villamoen holdt en mildt sagt attraktiv standard, men kom likevel litt i skyggen av den staselige administrasjonsboligen – Adminiet – som ble oppført allerede i 1906, etter tegning av arkitekt Henning Kloumann. Adminiet var et veloverveid trekk i Eydes ånd. Hydro skulle kunne ta imot hvem det skulle være, fra fjern og nær.

Ikke bare det; Adminiet var et godt kort også til internt bruk. «Møtte vi motgang og tilløp til pessimisme, samlet jeg ofte mine medarbeidere her til en liten fest, og det er utrolig hvad gjensidig kameratskap og tillit kan bidra til å gi nytt håp og nye krefter. Administrasjonsboligen på Notodden, og særlig den store, rikt utskårne hallen i norsk stil, rummer et vell av minner fra disse første, stormfulle år», skriver Eyde.

Atmosfæren i disse pionerårene var for øvrig ikke så lite farget av at det var håndplukkede og unge medarbeidere som organiserte og drev arbeidet fremover.

En liten historie kan være verdt å ta med: Da den franske general Negrier kom på besøk, ble han vist rundt i anleggene av Dr. Emil Collett, som på det tidspunkt hadde overtatt ansvaret for driften av fabrikken.

«Unge mann, sier Negrier - jeg er full av beundring, men jeg vil også gjerne få hilse på sjefen for fabrikken.»

«Det er lett gjort, svarer Collett -  for det er jeg som er sjefen, og hva ungdom angår, så er jeg er den eldste av selskapets personale, bortsett fra generaldirektør Eyde selv». Collett var 30 år da han viste Negrier rundt på Notodden.