Skip to content

1907: En elv i Telemark blir verdens største kraftkilde

Utbyggingen av Svelgfoss skulle gi 30.000 hestekrefter – like mye som den samlede vannkraftutbyggingen i Norge de tre foregående årene. Anlegget ville bli det største i Europa, og det nest største i verden til den tid.

En gruppe anleggsarbeidere

Utbyggingen, som ble satt i gang i 1905, ga etter hvert arbeid til mer enn 400 mann.

Svelgfoss inngår i østre del av Telemark-vassdraget, et vassdrag som har store naturlige svingninger i vannføringen. I gammel tid kunne vintervannføringen være helt ned i seks kubikkmeter per sekund. Nå ble det igangsatt reguleringer både av Tinnsjøen og Møsvatn – og dermed kunne Svelgfoss sikres en minstevannføring på hele 90 kubikkmeter per sekund.

Reguleringen av Møsvatn var alene Europas største vannreguleringsarbeid til den tid.

«Generalprøven»

«Foreløbig vil Kjæmpefossen faa bure i Ro», hadde ingeniør Sigurd Kloumann uttalt til «Varden» i september 1904, og Ørebladet skrev i mai samme år at «Av prøvedriften vil det imidlertid avhenge om de videre planer skal realiseres. Disse sies å dreie seg om intet mindre enn utnyttelse av selve Rjukanfossens makt og velde. Her er der kraft nok».

Svelgfoss-, Tinnsjø- og Møsvatn-reguleringene var dristige prosjekter. Kunne de krones med hell, ville det også bli lettere å vinne støtte for enda større utbygginger i det samme vassdraget.

Ved utløpet av Tinnsjøen var grunnen var løs og ujevn – sand og leire -   i ukjent dybde. Dammen de bygde, kom til å bli så solid at det skulle gå 95 år før den ble skiftet ut.

Svelgfoss-utbyggingen var likevel mer spektakulær, og et kanskje enda større pionerarbeid. «Gang på gang har fossen gjort alle anstrengelser til skamme, sprengt vekk om natten det som var bygget om dagen, listet sig gjennom porer og sprekker og tilintetgjort resultatet av ukelangt slit».

Eyde må åpenbart ha vært så innstilt på å komme i gang med dette prosjektet at han ga klarsignal til første spadestikk mens man ennå arbeidet med finansieringen.

«De forberedende arbeider var i det vesentlige tilendebrakt i første halvdel av desember 1905, altså på det tidspunkt da Hydro blev konstituert, og samtidig var man gått i gang med fundamenteingen av kraftstasjonens underbygning og hoveddammen i svelget. Den videre opbygning av kraftstasjonen kunde nu utføres på det tørre. Den var under tak i oktober 1906, og i begynnelsen av 1907 kunde man gå i gang med monteringen av turbinene. I slutten av mars 1907 var dammen ferdigstøpt og pusset, og i oktober samme år ble kraftstasjonen satt i gang», framgår det i Eydes bok «Mitt liv og mitt livsverk».

«De kjempet sig frem mot fossen»

«I den brølende heksekjelen av en foss skulde der graves, mures og bygges. Hvert eneste redskap, hver eneste maskindel måtte transporteres i kabel over slukten; hele kraftstasjonen som nu ligger så trygt der nede, er firt ned i kran, stykke for stykke. Dag for dag, tomme for tomme, har ingeniører og arbeidere kjempet sig frem mot fossen, brutt dens kraft og lagt den i lenker, mens tunneler blev boret og demninger murt».

Da Notodden fabrikker sto ferdige i 1907, kunne de ta i bruk de 30.000 hestekreftene fra Svelgfoss, Seinere kom ytterligere 10.000 hestekrefter fra samme kraftverk og 15.000 hestekrefter fra utbyggingen av Lienfoss en drøy kilometer lengre ned i vassdraget.

Kraftstasjonene skulle komme til å bli en attraksjon og fikk jevnlig besøk av «betydelige menn» fra inn- og utland. Kong Haakon VII kom både i 1908 og i 1909, og kongen av Siam, kong Chulalongkorn, innfant seg allerede sommeren 1907 og besøkte både Notodden og Rjukan.

Etter hvert skulle prosjektene i nedre del av Tinnelven bli overskygget av de store utbyggingene i Vestfjorddalen i Øvre Telemark. De skulle få dimensjoner som satte en ny standard for industri- og vannkraftutbygging i Norge. For Hydro har vannkraftressursene i de norske fjell vært et av selskapets fortrinn gjennom de siste 100 år.