Skip to content

1900: På randen av en hungerkatastrofe

År for år ga marken for lite grøde til de stadig flere munner som skulle mettes. Bekymringene vokste i Europa, Asia, Australia og Amerika ved inngangen til det 20. århundre

bønder i en åker. Svart hvitt

Den britiske kjemikeren William Crookes uttalte i en berømt tale i 1898  at «England og alle andre siviliserte nasjoner står i dødelig fare for ikke å ha nok å spise».

Gjennom århundrene hadde naturgjødsel vært det viktigste hjelpemiddel til å øke avkastningen i landbruket, men tilgangen på naturgjødsel var avhengig av planteføden. Også dyr må ha mat.

Berget av fugleskitt

Lenge hadde store, naturlige salpeterleier i Chile og guano – ekskrementer fra sjøfugler – gitt viktige bidrag til å holde oppe avkastningen i landbruket, blant annet i Europa. Men nå kunne man nokså sikkert regne ut når disse kildene ville være uttømt.

Ved inngangen til det 20. århundre var de nitrogenholdige gassene som dannes ved forkoksing av kull, det viktigste utgangspunktet for framstilling av ammoniakk. Ammoniumsulfat ble produsert i land med betydelig kullindustri. Men frykten var ikke til å underslå; at mangel på nitrogengjødsel skulle skape store problemer for jordbruket og matforsyningen. 

Store forbedringer var allerede hentet ut gjennom tekniske forbedringer i landbruket. Samtidig økte befolkningsoverskuddet og folk levde lenger, takket være framskritt på medisinens område. I Europa var problemene reelle nok. Utvandringen til Amerika nådde sitt høyeste nivå rundt århundreskiftet.

Løsningen ligger i luften

Verden kunne likevel reddes, hadde William Crookes sagt, hvis jorda ble tilført kvælstoffgjødning – og kvælstoff var noe som fantes i enorme mengder i luften. Oppgaven besto kort sagt i å finne en metode som gjorde det mulig å produsere mye og rimelig kvælstoff.

William Crookes hadde gjennom sitt foredrag gitt en beskrivelse av hvor løsningen var å finne: Når man sender en sterk strøm mellom to poler, «tar luften fyr». Den fortsetter å brenne med en mektig flamme, samtidig som den produserer nitrøse gasser, og i dem var kvælstoffet bundet.

Med kraft fra Niagarafallene

Mange hadde etter hvert begynt å arbeide med dette spørsmålet, både teoretisk og industrielt. En intens teknologisk konkurranse var i gang, og et større antall patenter ble tatt ut i en rekke land. Ved Niagarafallene i USA hadde to amerikanere, Bradley og Lovejoy og selskapet Atmospheric Products Co utviklet en metode som de mente ville gi godt resultat.

Etter hvert skulle det vise seg at selv om de hadde tilgang til betydelige mengder kraft og vannkraften var rimelig i USA, så holdt ikke metoden mål. Utstyret de brukte ble ødelagt etter kort tid. I 1904 var det full stopp.

Tyskerne forbereder seg grundig

I Tyskland var mange i gang med å finne praktiske løsninger på kvælstoffproblemet. I 1903 kunne professor Frank offentliggjøre at han hadde framstilt nitrogenforbindelser med utgangspunkt i kalsiumkarbid. Det nye produktet; kalsiumcyanamid, inneholdt om lag 20 prosent nitrogen – og kunne være egnet som gjødning.

Et av de tyske selskapene som etter 1898 arbeidet med å utvikle en lysbuemetode, var BASF, (Badische) – under ledelse av kjemikeren Otto Schönherr og elektroingeniøren Johannes Hessberger. Arbeidet var vanskelig, og ble i perioder lagt til side. Høsten 1903 ble Badische kontaktet av en norsk ingeniør, Sam Eyde. Det ga trolig støtet til at selskapet tok opp igjen eksperimentene, og nå arbeidet på bred front for å utvikle den beste teknologien for å ekstrahere kvælstoff fra luften.

Artiklene ”Eksplosive vinterdager i 1903” og ”Et prosjekt av stort format” gir sammenhengen. Henvendelsen fra ingeniør Eyde var ikke tilfeldig. Også i Norge – den gangen et fattig land – i union med Sverige – var det noen som kastet seg på i konkurransen om en oppfinnelse som ”ville være av epokegjørende betydning for menneskeslektens framskritt”, som William Crookes hadde formulert det