Skip to content

1930: Samarbeid og markedsdeling i depresjonens tiår

Om 1920-årene var vanskelige, både internasjonalt og i Europa, så var 30-årene til dels enda vanskeligere. For å forstå hvordan Hydro kunne manøvrere gjennom depresjonens tiår, må vi først trekke noen linjer tilbake til 1920-tallet.

mange festkledde mennesker ved langbord
Den store pølsefesten: Hydros ansatte ble invitert til stor fest da de omfattende utbyggingene i Telemark var fullført. Fire dager seinere kom krakket på New York-børsen.

I august 1926 hadde Hydros avtroppende generaldirektør Harald Bjerke fått den nødvendige bevilgning i styret til å bygge en ammoniakkfabrikk på Notodden. Grunnlaget lå i en avtale med det amerikanske engineeringselskapet NEC, som hadde utviklet teknologi som var på høyde med den tyske teknologien for ammoniakk.

Hydros ledelse sto imidlertid ikke bare overfor utfordringer av teknologisk karakter. Det ble etter hvert mer og mer viktig å skaffe seg posisjoner i markedene for gjødselprodukter- og særlig for nitrogen - ettersom ammoniakk-markedet i tiltakende grad ble regulert gjennom kartelldannelser.

Selv om arbeidet med utgangspunkt i den amerikanske teknologien virket lovende, var det fortsatt mye som var usikkert. Hydros ledelse ønsket nok aller helst å kunne satse på teknologi som var egenutviklet, og å kunne bygge nye anlegg med stor kapasitet. Et teknologisk gjennombrudd for utviklingsarbeidet i egen regi lot imidlertid til å trekke ut.

Under Axel Auberts ledelse bestemte Hydro seg i 1927 for å inngå et nært samarbeid med det tyske selskapet I.G. Farbenindustrie, som i sin tur la til rette for en betydelig utbygging av kalksalpeteranleggene på Rjukan, basert på tysk ammoniakkteknologi.

I skyggen av noe enda større

Den 9. februar 1928 kunne Hydro sette i drift det nye synteseanlegget på Notodden. Teknologien var i stor grad amerikansk, men anlegget var på flere vesentlige punkter blitt forbedret av Hydros ingeniører og forskere. Anlegget viste seg da også å fungere svært godt.

Samme uken ble de første spadetakene tatt på Herøya ved Porsgrunn. Her skulle nye fabrikker bygges med hjelp fra I.G. Farben.

Alt i alt var det gigantiske oppgaver Hydro gjennomførte mot slutten av 20-tallet. Selskapet la om fra sin velkjente Norgesalpeter til Badisches kalksalpeter. Fabrikkene på Rjukan skulle bygges om til den tyske ammoniakkprosessen. Store fabrikkanlegg skulle reises på Herøya, og selskapets kraftverk måtte bygges om fra vekselstrøm til likestrøm. - Alt skulle skje på to år. Samlet var mer enn 6.000 arbeidere og funksjonærer involvert i disse prosjektene.

Først pølsefest  - så depresjon

Teknisk sett var gjennomføringen av prosjektene en suksess. Den 19. oktober 1929 kunne Hydro dekke langbord til mer enn 3.000 gjester på Rjukan. Generaldirektør Axel Aubert, som hadde satt alt inn på en rask gjennomføring, hadde grunn til å være tilfreds - og han var det.

I et nedlagt fabrikklokale var arbeidere og funksjonærer invitert til fest og fikk servert pølser og øl. Det ble en fin fest. - Fire dager seinere kom krakket på børsen i New York.

Omstillingen i Hydro hadde vært vellykket, men markedet for ammoniakk var i ferd med å bli elendig. Skiftet kom så raskt og var så kraftig at børskrakket snart ble omtalt som innledningen til «depresjonen».

Hydros store investeringer kunne bare avskrives ved at fabrikkene på det nærmeste utnyttet sin produksjonskapasitet fullt ut. Innenfor rammen av samarbeidet med I.G. Farben lå det til rette for nye tautrekkinger. Mye stod på spill for begge parter. Men etter nye forhandlinger ble det inngått en avtale som sikret Hydro avsetning på minst 83.000 tonn nitrogen. Det var nær tre ganger mer enn hva Hydro hadde produsert på midten av 1920-tallet og var ganske nær full utnyttelse av selskapets kapasitet. I.G. Farbens ammoniakkproduksjon var mer enn fem ganger større ved inngangen til 1930-tallet.

Proteksjonismens tid

Avsetningsproblemene bidro til at produsentene av nitrat forsøkte å begrense konkurransen seg imellom og i stedet søkte samarbeid. Hydro kom med i et samarbeid som i tillegg til I.G. Farben også omfattet britiske ICI. Det ble vanligvis kalt for DEN-samarbeidet (Deutschland - England - Norwegen). Andre produsenter inngikk tilsvarende allianser.

I en tid da proteksjonismen var på rask frammarsj over hele verden, var Hydro mer sårbar enn de fleste andre, ettersom Hydro hadde et svært lite hjemmemarked: Bare fem prosent av produksjonen ble solgt i Norge ved inngangen til 1930-tallet.

De påfølgende årene ble en krevende tid, hvor Hydro måtte foreta innskrenkninger i bemanningen. Etterspørselen etter selskapets varer fortsatte å være svak og prisene på alle produkter falt. Krisen internasjonalt og i Norge førte også til en rekke konflikter i arbeidslivet.

Avtalen med I.G. Farben var avgjørende for en tilfredsstillende avsetning av Hydros gjødselprodukter. Likevel var årene vanskelige, også økonomisk sett. I driftsåret1933/34 gikk Hydro med underskudd.

I andre halvdel av 1930-tallet ble resultatene igjen bedre. Etter de tunge kriseårene kom markedet for nitrogenprodukter igjen inn i et bedre spor, og Hydro begynte gradvis å høste fruktene av sine tiltak for å effektivisere driften. Men fortsatt var det problemer av handelspolitisk art og store svingninger i valutakursene.

I driftsåret 1938/39 ga Hydros drift høy avkastning, og på generalforsamlingen som ble holdt på Notodden den 20. januar 1940 ble det besluttet å dele ut sju prosent utbytte på preferanseaksjer og seks prosent på ordinære aksjer.

Knapt noen våget likevel å uttale seg med nevneverdig optimisme: Ute i Europa var en ny  stor-krig i gang. Snart skulle også Norge bli trukket med.