Skip to content

1969: Ekofisk serveres på juletallerken

Med dette første og til alle tider desidert største funnet i Nordsjøen, tok også Hydro steget inn i oljealderen.

Utsikt til oljerigg og tanker fra helikopter

En melding tikket inn til de norske oljemyndighetene på lille julaften 1969. Det var gjort et funn av olje i Nordsjøen, kanskje et betydelig funn. Ekofisk ble navnet.

Seks år tidligere satt Hydros styre i møte på Notodden og erklærte at tiden var inne til å engasjere seg i olje- og gass. Selskapet ønsket å skaffe seg stabil tilgang på olje som råstoff og energi til fabrikkanleggene. I Porsgrunn var allerede arbeidene satt i gang med å legge om til olje som råstoff for ammoniakk til framstilling av plantenæring. En helt nødvendig omlegging hvis man skulle avverge å bli satt på sidelinjen.

Letingen etter olje i Nordsjøen er med god grunn blitt mye oppmerksomhet til del - for det var ikke så mange som trodde at det kunne være olje eller gass under det fiskerike havet mellom Norge og De britiske øyer. Men noen var det, og blant dem var Phillips Petroleum aller først med å spørre om lov til å foreta leteboring utenfor norskekysten.

Utenfor Nederland var det flere år tidligere funnet store mengder gass i Groningen-feltet. Muligheten for at dette geologiske bassenget kunne strekke seg videre nordover inn i den norske sektoren av Nordsjøen var ikke helt utenkelig. - Det vil si: Fagorganet Norges Geologiske Undersøkelser hadde sagt at det var utelukket.

Så kanskje skulle man være lykkelig da Phillips en høstdag i 1962 banket på og bad om enerett for leting etter olje og gass - og som vederlag ville tilby Norge et seismikkprogram, verdt 1 million dollar?

En søknad om rett til å bore

I første runde hadde ballen havnet i fanget på staben i rettsavdelingen i Utenriksdepartementet. Der undret man seg storlig. Men det var altså slik at utforskning utenfor land som Danmark og England allerede var lovet bort. Bare Norge var ledig.

Svaret ble å be om en søknad. Søknaden kom, men svaret lot vente på seg  - helt til juni 1963. Da svaret Utenriksdepartementet at seismiske undersøkelser var i orden, men ble det gjort funn, ville man komme tilbake til saken. En prosess i norsk forvaltning var satt i gang. For her var mye som skulle på plass av vilkår, regler og rutiner.

I mai 1965 var rammene for en eventuell framtidig oljevirksomhet såpass godt forankret at myndigheten kunne foreta den første utlysning av blokker i norsk sektor av Nordsjøen - 278 blokker i alt - en meget stor utlysning.

En av aktørene som meldte sin interesse, var Petronord-gruppen. Den besto av Hydro sammen med Elf og seks andre franske selskaper. Tildelingene som ble gitt, åpnet en ny industri i Norge. Selskapene som skulle lete etter olje og gass, måtte ha en base på land. I Rogalands hovedstad, Stavanger, ble en ny tidsalder innledet flere år før det var gjort et eneste lite funn i Nordsjøen.

Tvilens lange ferd mot julekvelden

Sommeren 1967 uttaler Esso at strukturene de borer i, bekrefter spor av olje. Men optimismen fikk ikke særlig mye næring. Videre undersøkelser konkluderte med at funnet ikke var drivverdig.

Foran den andre runden med utlysing av leteområder ble det likevel tent nye forhåpninger, ettersom Phillips hadde gjort funn av hydrokarboner med Ocean Viking i brønnen på Cod-feltet. Tvilen var likevel så stor at mange som hadde deltatt i første tildelingsrunde, var ute av bildet allerede i andre runde.

Høsten 1969 boret tre rigger i norsk sektor av Nordsjøen. Gass var nå blitt funnet i britisk sektor - men ingen funn var gjort i norsk sektor. Mange var i ferd med å miste troen.

I november kom meldingen til Phillips ledelse: Vi har gjort et funn! Flere boringer fulgte, flere meldinger ble sendt til land. Troen på et kommersielt drivverdig funn økte. Den bekreftende meldingen nådde fram til norske myndigheter på lille julaften 1969. Feltet som var funnet, fikk navnet Ekofisk. Det var ikke bare det første funnet, men skulle også vise seg å bli det aller største funnet av olje og gass i Nordsjøen - med en produksjonstid på mange titalls år.

Ekofisk la oljeegget

Petronord-gruppen hadde fått en relativt god uttelling i den første konsesjonsrunden. I likhet med flere av de andre aktørene meldte etter hvert tvilen seg også hos deltakerne i denne gruppen: Hadde de satset rett? Var det riktig å gå etter gass når de fleste andre var mest opptatt av mulighetene til å finne olje?

Usikkerheten var i alle fall en viktig del av forklaringen til at Petronord-gruppen og Phillips-gruppen foretok et såkalt makebytte: I 1967 ga de hverandre 20 prosent i hverandres blokker. Dette gjorde det også lettere å utnytte de riggene som ble brukt til leting.

Etter en tid reforhandlet Hydro avtalen med Phillips. Avtalen innebar at Hydro fikk en 2,5 prosent eierandel i funnet av Ekofisk, og kunne gjennom opsjoner øke andelen til 6,7 prosent.

Så snart prøveproduksjonen var kommet i gang på Ekofisk, fikk Hydro inn penger fra dette feltet, og sto dermed bedre rustet til å føre videre sitt engasjement i Nordsjøen.

Det ble et senter på havet

Seinere boringer i Ekofisk-området påviste en rekke andre olje- og gassfelter, som i tur og orden kunne knyttes til produksjons- og transportsystemet på Ekofisk. Det har vært en oppgave av gigantisk format - både reint teknisk og når det gjelder dimensjoner og kostnader - å hente opp oljen og gassen og transportere ressursene til land ved hjelp av rørledninger. Utbyggingen av feltet har vært gjennomført i fem faser. Men Ekofisk-byen, som den kalles, er blitt mer enn en kilometer lang og hadde i 2002 produsert mer enn 200 millioner kubikkmeter olje og mer enn 250 millioner kubikkmeter gass. De samlede verdiene overstiger 1.100 milliarder kroner, og konsesjonstiden for driften av feltet er gitt fram til 2028.

Nye funn skulle komme i rekke og rad i Nordsjøen, og Hydro tok etter hvert steget fra å være deltaker til å bli driftsoperatør for flere av feltene.