Skip to content

1946: Gjenreising og store investeringer

Den 8. mai 1945 hadde Die Wehrmacht kapitulert. I tysk fangenskap satt Hydros generaldirektør Bjarne Eriksen, formelt som offisersfange, i realiteten som politisk fange. Eriksen ville hjem, og ville komme i arbeid, snarest mulig.

fabrikkbygg

Forholdene rundt Eriksens fangenskap er beskrevet i Kr. Anker Olsens bok, som utkom ved Hydros 50-årsjubileum ti år senere:

«Nærmeste nabo til den norske offisersleir var en amerikansk offisersleir. Takket være amerikanernes sans for realiteter, og evne til å skjelne mellom det vesentlige i forholdet mellom det formelle og reelle, var det ikke vanskelig for generaldirektør Eriksen å overbevise amerikanerne om at han var politisk eller sivil fange. Generaldirektøren gjorde det klart for amerikanerne hvor viktig det var for ham straks å komme til London og få forbindelse med de norske og allierte myndigheter, og treffe de nødvendige ordninger for Norsk Hydros nye start som befridd norsk eksportbedrift på et område som man måtte forutse ville bli av vital betydning for norsk og vesteuropeisk gjenreisning. Og Hydros generaldirektør slapp derved fri, og kom i arbeid langt hurtigere enn han ellers ville hatt anledning til».

Den 1. juni 1945 hadde Bjarne Eriksen igjen overtatt den daglige ledelsen av Hydro. Det var ingen mangel på oppgaver å gi seg i kast med. Selskapet var påført betydelige skader i løpet av krigsårene. Gjenoppbyggingen var i gang, men svært mye gjensto. Bombeskadene i krigsårene var alene blitt taksert til 23,7 millioner kroner.

Først rydde og gjenoppbygge

Gjenoppbyggingene skulle vise seg å koste 50 millioner kroner. Hydro var forsikret - også mot krigsskade - men betalte til sist selv 1/3 av kostnadene for å gjenreise ødelagte anlegg. Selskapets årlige omsetning de første årene etter 1945 lå i området 150 til 200 millioner kroner.

Det var selvsagt også nødvendig å bringe orden i eierforhold og andre innfløkte problemer som var oppstått i kjølvannet av krigen; en påtvungen aksjeutvidelse i 1941, konfiskasjon av aksjer, erstatningssaker mv. Et ledd i alt dette var at Den norske stat kom inn som 46 prosent eier i Hydro. Mange formelle vedtak ble klubbet igjennom på selskapets ordinære generalforsamling i 1946.

Så ekspandere

Internasjonalt var det den første tiden etter krigen betydelig overproduksjon av nitrogen. Ledelsen i Hydro vurderte det likevel slik at også etterspørselen ville stige - og man ville over tid stå seg bedre som en stor produsent i denne bransjen enn som en liten produsent. I de to tyske stater tok nitrogen-produksjonen seg raskt opp i andre halvdel av 1940-tallet, men framfor alt var det USA som utvidet sin kapasitet kraftig. Risikoen ved å ekspandere var reell nok.

I Hydro så man fortsatt på tilgangen til vannkraft som et konkurransefortrinn. Konklusjonen var dermed gitt: Hydros ledelse bestemte seg snart for å satse ekspansivt.

Nye prosjekter ble definert: Utvide kvelstoffproduksjonen, utvide produksjonen av Fullgjødsel, bygge en fabrikk for veisalt og en fabrikk for maursyre. Etter hvert begynte også planer om gjødselfabrikk i Glomfjord i Nordland og fabrikker for magnesium og polyvinylklorid på Herøya å ta form.

Ny vekst krevde naturlig nok finansiering, men Hydros egen finansielle stilling var alt i alt god. Selv i krigsårene hadde virksomheten gitt overskudd - kun med unntak for det svært dramatiske driftsåret 1943/44. Mye av nyinvesteringene var derfor mulig å dekke med egne midler, og kredittverdigheten var god.

Vekst gjennom kraft

Tilgang til vannkraft var en forutsetning for ny industriell vekst. I Øst-Telemark var det i krigsårene satt i gang et stort prosjekt for å bygge ut Mårvatn, som lå 1.200 meter over havet, vel 80 kilometer øst for Rjukan. Hydro så dette som et av de nærliggende prosjektene å ta tak i.

Mår var etter krigen overtatt av Den norske stat. Allerede i løpet av sommeren 1945 ble det inngått en overenskomst som sikret at Hydro ville få dekket sine utlegg til fullføring av prosjektet. En mer omfattende avtale var på plass før utgangen av året. Grunnlaget var lagt for videre industriutbygginger i Telemark.

Fire av ti kroner var overskudd

De første ti årene etter andre verdenskrig er bemerkelsesverdige, i enhver forstand: Selskapet investerer kraftig, produksjonen øker, omsetningen øker fra ca. 120 millioner kroner i driftsåret 1945/46 til vel 400 millioner kroner i driftsåret 1954/55. Samlet var omsetningen i denne perioden to milliarder kroner. Driftsoverskuddet var nær 840 millioner kroner. En behøver ikke legge til at en krone i de tider var mange ganger mer verdt enn i dag.

Antallet ansatte økte fra ca. 2.500 i 1945 til ca. 5.000 i 1955. Tallene taler for seg. Dette var svært ekspansive år som gav meget god avkastning, både for selskapet og aksjonærene.

Utvidelses- og nyetableringsprogrammet fra 1945 og ti år fram i tid krevde investeringer på 600 millioner kroner. Beløpet er dobbelt så stort som det som ble investert i de foregående 40 årene.

I hovedsak var investeringene knyttet til:

  • vannkraftarbeider og andre installasjoner på Rjukan,
  • reising av de nye anleggene i Glomfjord,
  • utvidelser av ammoniakkanleggene på Rjukan i forbindelse med økte kraftmengder tilsvarende utvidelser på Herøya for videreforedling av ammoniakken fra Rjukan og Glomfjord,
  • fullføring og igangsetting av fabrikkanlegg for magnesium på Herøya,
  • bygging av produksjonsanlegg for PVC på Herøya,
  • bygging av fabrikk for Fullgjødsel i Glomfjord,
  • rasjonaliseringsarbeider,
  • ny sekkefabrikk og sentralverksted på Notodden, velferdsanlegg mv.