Men det var akkurat det som skjedde klokken 13.58 tirsdag 24. november 1981. Værvarselet lød riktignok på «Nordvest sterk storm med orkanbyger, minkende i kveld til sterk kuling. Sludd og haglbyger».

Det var ikke til å unngå å legge merke til at ledningene over til aluminiumverket på Karmøy svingte faretruende, men falle ned - nei!

- Vi sto og så på hvordan trådene lå og pendlet i takt med vindkastene, kunne Per Seglem fortelle. Sammen med kolleger fra Røldal-Suldal Krafts stasjon i Nedre Vats kom han midt opp i de dramatiske hendelsene. Det samme gjorde kraftverksjef Arild Syvertsen.
 
«Stilt overfor en ren sammensvergelse fra værgudene», slik ledningsmester Nils Brekke karakteriserte det, gikk likevel master og ledninger i bakken. Følgene kunne bli katastrofale, ikke minst for den løpende produksjonen av aluminium på Alnor, som verket het den gang.
 
Karene fra RSK fikk raskt konstatert hva som hadde skjedd, både via radio og ved selvsyn. Store mengder stålprofiler lå forvridd og minnet mest av alt om en skraphaug. Over Karmsundet lå høyspentledningene nesten i sjøen og sperret skipsfarten.
 
På fabrikkområdet var det farefullt å oppholde seg utendørs. Deler av fabrikkbyggene ble revet løs i de sterke vindkastene og fòr gjennom luften. 

Holdt varme

På verket ble cellene i elektrolysen dekket med oksid for å holde på varmen, men uvergerlig begynte aluminiumen å stivne. Det hjalp ikke at anodene ble senket ekstra langt ned mot badspeilet i håp om å holde metallet flytende.
 
På kontoret til fabrikkdirektør Erling Knutsen rådet en viss galgenhumoristisk stemning. I skinnet fra stearinlys var alle intenst opptatt av hvordan de kunne holde badene på et slikt nivå at de kunne starte opp når de fikk strømmen igjen.
 
Det skulle gå flere dager før Karmøy igjen var strømførende. Etter nærmere fire og et halvt døgn kom en provisorisk strømforsyning i drift natt til lørdag 28. november klokken 02.00. Men mye hardt arbeid gjensto både for Hydros folk i smeltehallene på Karmøy, det lokale Karmsund Kraftlag og for folkene i Røldal-Suldal Kraft i dagene og månedene som fulgte. 

Tøffe tak

Arbeidet med å få til den provisoriske forsyningen pågikk natt og dag - ofte i stummende mørke, ettersom hele distriktet var strømløst. Det rådet en uvirkelig stemning. Det fantes ikke gatelys, ikke lys i et eneste hus. Når det attpåtil snødde tykke filler, ble det temmelig mørkt.

Isdannelser på ledningsnettet i retning Røldal skapte store vansker. Nærmere 30 kilo is per meter var mer enn noen høyspentmast kunne være dimensjonert for.

Inne på fastlandet eller Fosen sto utfordringene i kø for folk som Seglem og Brekke. Førstnevnte ble under en fase av operasjonen bundet fast i en kurv og heist til værs for å skru og koble i den kraftlinjen det gjaldt og fikk seg en trøkk i ryggen med den kraftige vinden som herjet.  

Koblingsjobben fortsatte i mange timer, men da meldingen kom at flere master lå nede lenger inne, var det uråd å sette på spenning, konstaterte kraftkarene.
 
Nye tøffe tak meldte seg i rask rekkefølge for de nærmere 50 mann som RSK hadde på det meste i arbeidet med å få ryddet bort ødelagte master, sette opp provisoriske master og rette opp master som sto på «halv tolv».

Nyttig lærdom

Storstormen ble en uhyre viktig leksjon. Nye beregninger ble gjort, hvor konklusjonen var at kraftlinjene nok var svakere dimensjonert enn det som skulle vise seg nødvendig. I årene etter har RSK derfor gjennomført et kontinuerlig arbeid med å forsterke høyspentmastene.
 
Selskapet hadde på sin side beredskapsplaner for mastene over Karmsundet, men det var ut fra en engstelse for at de skulle rammes av fly, ikke for at de skulle blåse ned.
 
Det var driftssentralen på Nesflaten som koordinerte arbeidet med å få til en provisorisk forbindelse fram til Karmøy Fabrikker. Men på Nesflaten var det ikke mer de kunne gjøre enn å vente til folk som Seglem og Brekke fikk foretatt de nødvendige koblingene.
 
Da strømmen endelig kom på plass igjen, var det derfor svært mange som trakk et lettelsens sukk.