1947: Årdal: Tidenes lengste tunnel – med lys i den andre enden

Om gråstein kunne tale, ville historien om vannkraft og industri i Årdal lyde som kraftfull, uendelig lang klang fra meisler, hakker og spett og en evighet av salutter.

Årdal

For historien om hvordan jordbrukssamfunnet Årdal ved foten av Jotunheimen ble en del av det moderne industrisamfunnet, er lang og full av strid, tvil og tilfeldigheter - og tiår etter tiår med menneskers slit.

Tusen meter over havet ligger Tyin-vannet. Her har elva Tya sine kilder. Allerede i 1898 mente en industrimann og ingeniør fra Bergen at denne elva kunne brukes til å produsere vannkraft som kunne gi grunnlag for industri. For 2000 kroner kjøpte han rettighetene som bonden Ole Ørebek Vee satt på, og bonden tok forbehold om at "Fabrikken ikke forurenser Vandet i Elven".
Men saken var ikke løst med det - ettersom bonden i Årdal bare eide rettighetene på den ene siden av elva.

Derfor skulle det ennå gå noen år før de to rettighetshaverne, Bruun i Bergen og Spangelo i Grimstad, ble enige om å opptre sammen overfor mulige interessenter. Ved årsskiftet 1906-07 begynte noe å skje. Det tyske selskapet Badische var i ferd med å gå i kompaniskap med Norsk Hydro om utbygging av gjødselindustri i Norge. Badische ønsket å sikre seg rettigheter til vannkraft.

En avtale kom på plass, konsesjon ble innvilget og planer begynte å ta form: En fallhøyde på 900 meter, flere tunneler - den lengste 11.000 meter lang. 200 mann begynte i 1910 å anlegge en vei, men allerede neste høst var det full stopp. De tyske interessene var på vei ut av samarbeidet med Hydro og ville ikke gå videre med planene i Årdal. Hydro overtok aksjene i AS Tyinfaldene.

"Rjukan først", sa Hydro

En utbygging av Tyinfallene var likevel ikke hva Hydro var mest opptatt av da - langt ifra. Fullføring av utbyggingene på Rjukan var langt viktigere. Men myndighetene påla Hydro å videreføre arbeidet - det lå i konsesjonen. Så arbeidet gikk sin gang - i krabbefart, med 100, 200, tidvis nærmere 300 mann på anleggene. Så kom første verdenskrig. Da skjedde lite.

Hva skulle så Hydro bruke vannkraften i Tya til? I 1918 var det på tale å bygge et anlegg for aluminiumoksid, basert på labradoritt. Det var enklere sagt enn gjort. Forsøkene med å utvikle en fungerende produksjonsteknologi ga ikke de forventede resultater. Men anleggsarbeidene gikk videre, år etter år.

Siden anleggene i Årdal ikke var som andre anlegg - med et stort antall arbeidere som kom, jobbet og reiste videre til nye oppdrag - ble det viktig for lokale myndigheter at lokal arbeidskraft fikk forrang til de jobbene som tross alt fantes. Slik ble "rallargjengen" i Årdal et naturlig innslag i lokalsamfunnet. De jobbet ukedagene i fjellet og kom hjem til bygda i helgene. 

Radikale politiske strømninger som kjennetegnet 1920- og 30-tallet slo også inn hos arbeiderne i Årdal. I bygdesamfunnet fant de allierte i husmenn og gårdsarbeidere.

"Nei", sa Sigurd Kloumann

Mot slutten av 1930-tallet vurderte Hydro på nytt å bygge et aluminiumverk i Årdal, nå i samarbeid med NACO i Høyanger, hvor direktøren het Sigurd Kloumann - mannen som hadde ledet Hydros første utbygging på Notodden. Men Kloumann avviste invitasjonen til samarbeid, og planene ble lagt på is. Selvsagt kunne det være et alternativ å bruke Tyin-kraften til det alminnelige forbrukermarkedet, og det var flere ganger kontakt med Oslo Kommune. Heller ikke disse planene førte fram.

Göring

Inn i Görings store plan

Utbruddet av andre verdenskrig og den tyske invasjonen i Norge kom til å skape ny fortgang i utbyggingen i Årdal. Tyskerne var et akutt behov for aluminium til rustningsindustrien, spesielt til produksjonen av krigsfly, som igjen krevde utbygging av betydelig vannkraftkapasitet. Høsten 1940 la de fram en plan for å bygge ut norsk aluminiumindustri og seksdoble produksjonen innen utgangen av 1944.

Årdal var et av de aktuelle utbyggingsstedene for første fase av tyskernes plan, sammen med Glomfjord, Eitrheim, Sauda og Mår/Herøya. I Årdal skulle det bygges en oksidfabrikk med årskapasitet på 50.000 tonn og et smelteverk med kapasitet på 24.000 årstonn. Det tiltrekkende ved Årdal var at kraftanlegget var kommet så langt.

I 1941 solgte Hydro Tyin-fallene til selskapet A/S Nordag for 17,5 millioner kroner. I den første fasen av arbeidet i Årdal var flertallet av anleggsarbeiderne nordmenn. Tallet økte fra noen hundre til mer enn 4.000. Likevel var framdriften dårligere enn planlagt.

Fra tidlig i 1943 begynte tyskerne også å ta i bruk russiske, ukrainske og franske tvangsarbeidere. På det meste var det mer enn 1.000 russere og ukrainere i Årdal og drøyt 600 franskmenn. Parallelt ble det arbeidet med kraftverk, aluminiumverk, oksidverk og veibygging. Årdal var som en maurtue.

I oktober 1944 gikk det ut melding fra Berlin om å stanse alle arbeider i okkuperte land, hvis de ikke ville være fullført før 1. april 1945. Arbeidet i Årdal skulle vært stoppet, men gikk likevel langsomt videre.



"Nesten ferdig"

Ved krigens slutt 8. mai 1945 var det investert 265 millioner kroner i Årdal. I kraftverket var tre av fem aggregater montert, og ovner var montert i metallverket. Mye var gjort. Nå ble Nordag overtatt av det nyopprettede Direktoratet for fiendtlig eiendom, som snart kunne konstatere at verdiene i Årdal lå i å fullføre anleggene - men nye investeringer måtte gjøres.

Ikke så unaturlig gikk det politikk i saken. Hvem skulle nå stå for det videre arbeidet? "Resultatet av produksjonen er viktigere enn formene", sa statsminister Einar Gerhardsen. Løsningen ble likevel statlig; Det statseide selskapet Årdal Sunndal Verk (ÅSV) ble opprettet og fullførte utbyggingene av Tyinvassdraget, metallverket i Øvre Årdal og tilhørende anlegg på Årdalstangen.

I det politiske miljø var meningene delte. Noen mente det var et "fantasifullt eksperiment" at norsk aluminiumindustri skulle kunne hevde seg mot mektige konkurrenter. I Årdal var loddet definitivt kastet. Bygdesamfunnet ble industrisamfunn. 40 år seinere - i 1986 - kom Hydro tilbake. Da gikk ÅSV sammen med Hydros aluminiumvirksomhet.

Øvre Årdal i dag
Øvre Årdal slik det ser ut i dag.

Forslag til videre lesning:

Amdam, Gjestland, Hompland: ÅrdAl, Verket og bygda 1947-1997, (Det norske Samlaget 1997)

Skjebnesvangre år i Årdal


Oppdatert: 15. september 2016